Jævla Pottitplanet
Isaac Asimov fotografert av Arnold Newman
Det har vært mye snakk om lover og maskiner etter at regjeringen foreslo å gjøre det lovlig for platebransjen å nekte oss å spille musikken vi har kjøpt på det utstyret vi selv har valgt. (Men det blir det nok ikke noe av.) Det skulle ikke overaske meg om vi må gjennom flere titalls år med ulike idiot-lover på denne fronten før lovgivere, bransjen og forbrukerne finner ut av det med hverandre. Men det er ikke det eneste møtet mellom trege lovverk og maskiner i rivende utvikling denne måneden:
I 1940 formulerte science-fiction forfatteren Isaac Asimov be tre robotlovene:
1. En robot må ikke skade et menneske, eller passivt la et menneske komme til skade.
2. En robot må adlyde ordre fra mennesker, med mindre en slik ordre kommer i konflikt med første lov.
3. En robot må beskytte sin egen eksistens, så lenge slik beskyttelse ikke kommer i konflikt med første eller andre lov.
Takket være disse lovene kunne Asimov bevege seg forbi klisjeen om grusomme morderroboter som gjør kål på menneskeheten og heller la robothistoriene sine handle om mer interessante ting som f.eks. om maskiner en gang kan få evnen til å lyve. Da jeg var liten tenkte jeg alltid at Asimov sine historier representerte en høyere grad av realisme – han brukte ikke roboter som skrekk-garnering. Tvert imot: han utforsket en uunngåelig framtid der mennesket står på terskelen til å forme emosjonelle bånd med maskinene sine, tenkte jeg. Det er gøy å lese om morder-roboter, men virkeligheten blir selvsagt en helt annen, hyggeligere, mer praktisk og mindre spektakulær, tenkte jeg. Og jeg så for meg at jeg en dag skulle lese i Scientific American om det unge teamet som hadde bygget den første fungerende kunstige intelligensen, og jeg var ganske sikker på at de ville referere til Asimovs robot-lover som en inspirasjon for det etiske operativsystemet (og jeg så nok kanskje for meg at jeg var med på bildet, egentlig). Når nå nordamerikanske myndigheter endelig bevilger 130 milliarder dollar for å få noen skikkelig gjennombrudd i robot-utviklingen er det skuffende nok med tanke på militær bruk og allerede i den første artikkelen jeg finner kan jeg lese:
More advanced machines which can decide whether to kill would also be legal, said Mr Johnson. "The lawyers tell me there are no prohibitions against robots making life-or-death decisions," he said.
Vel, da er det kanskje på tide å lage en sånn lov? Jeg kommer aldri til å skjønne verdens Mr Johnson'er. Tolvåringen i meg er dypt forferdet og foreslår at vi innfører Asimovs robotlover som et vedlegg til Genevekonvensjonen med det samme. Min indre Holmgang-seer spør indignert om det er rimelig at det skal være ulovlig for meg å spille min egen Missy Elliot-plate på min egen iPod, mens det skal være lov for en hvilken som helst Mr Johnson å bygge en enorm robothær som kan drepe folk etter eget forgodtbefinnende? Halloo-oo, liksom!? Jævla pottitplanet!
Se denne filmen fra verdensutstillingen i 1940 hvis du føler at du har mistet kontakten med Den Gode Robotvisjonen:
"One little robot – for example – always remembers to serve drinks when it sees someone walking around with a thirst. A beam of light is aimed across the fountain and into an electric eye. When the beam of light is broken by a solid object – such as this head, the electric eye control opens the faucet and there's your drink. …… Some day someone might even invent a robot that kan take a joke. … Every day – in our homes and offices as well as in our motor cars – hundreds of these little robots are doing more things for us than we realize, taking care of the routine tasks and leaving us free to live, work and play in greater ease and comfort and safety!"
Alvor på ramma
Det er liksom ikke når man sitter og driter at det er aller mest beleielig å komme i tanker om livet, Døden, Kjærligheten og Tilværelsens Gedigne Ubetydelighet – men det er jo fort gjort. Som livsfilosofen Arne And har sagt: "Det är när man känner doften av ens egen avföring som man börjar undra vem man egentligen är …". Man lærer seg små triks. Ved lengre besøk passer jeg for eksempel gjerne på å ha med en Gameboy eller en bok i tilfelle jeg skulle bli overfalt av nådeløse perspektiver midt i en feit larve. På den måten kom jeg idag over balladen om Thomas Midgley Jr., en mann som har satt sine spor:
Motorbank var et utbredt problem for 20-tallets motorister. Thomas Midgley satte seg fore å få bukt med problemet. Etter et oppmuntrende forsøk med bensin tilsatt jod, brukte han seks år på å teste seg gjennom hele det periodiske system før han kom fram til at tetraetylbly var det mest effektive tilsetningsstoffet: Han hadde oppfunnet den blyholdige bensinen, et produkt som raskt ble milliardindustri og i følge enkelte representerer den største, mest vidtgående forgiftningen av det menneskelige miljø, som noen sinne er funnet sted.
Straks produksjonen var kommet i gang utviklet arbeiderne den ustødige gangen og sløvheten som kjennetegner blyforgiftning – og selv om Midgley selv hadde opplevd å bli forgiftet og derfor holdt seg fullstendig unna produksjonen, fortsatte sleskapet å benekte at stoffet var farlig. Da arbeidere ved et anlegg utviklet permanente psykoser uttalte selskapet at de sannsynligvis ble gale "fordi de jobbet for hardt". Skamløse Midgley sto selv fram i et pressestunt og helte tetraetylbly over hånden sin for deretter å inhalere dampen fra stoffet i et helt minutt for å demonstrere stoffets harmløshet. Det tok verden seksti år å få dritten forbudt.
Som om ikke det var nok bestemte Midgley seg for å gjøre noe med datidens kjøleskap. Tyvetallets kjøleskap brukte livsfarlige stoffer som svoveldioksid og amoniakk. En lekasje fra et kjøleskap på et sykehus drepte i 1929 over hundre mennesker. I løpet av tre dager fant Midgley opp gassen freon – på kort sikt en utmerket løsning, men samtidig en oppfinnelse som gjør ham til ozonhullets rette far: Et kilo freon kan egenhendig ta knekken på søtti tonn atmosfærisk ozon. Det visste man jo ikke da, men like vel: Snakker om å sette spor.
Så oppfant han langdistanseraketten.
Så utviklet han polio og fikk mer umiddelbare problemer å løse. Han tok det som en ingeniør: Han oppfant et motorisert system av snorer og taljer som gjorde at han likevel kunne snu seg og komme seg inn og ut av sengen ved egen hjelp. I 1944 viklet han seg inn i snorsystemet sitt og ble kvalt.
Dette leste jeg om i Bill Brysons utmerkede A Short History of Nearly Everything (takk for tipset, Jon) og tenkte at det burde finnes en sang om Thomas Midgley, en sørgelig ballade om gode hensikter og monumental ødeleggelse. Johnny Cash vokal: "They say the road to hell is paved with good intentions" og så noe med "divine interventions" tror jeg … neste gang jeg skal en lengre tur på ramma blir det med penn, papir og ukulele.
Mer om Midgley på Engines of Our Ingenuity eller hos Wikipedia.
Klyster og Kjærlighet
En svært, svært underlig kjærlighetshistorie rulles opp i Houston Chronicle:
"My husband told me he loved me more than anything in the world except for God," she said. "I'm not ashamed of my husband because I loved him, and I supported him 1,000 percent, whatever he wanted to do. That's the way he went out, and I'm sure that's the way he wanted to go out because he loved his enemas."
Klysterfetisj? Den var i grunnen ny for meg.
Unbrakogenerasjoner
BBC rapporterer at "det er blitt estimert" at 10% av alle europeere kan være unnfanget i en seng fra Ikea. De oppgir ingen kilde, men vårens Ikea-motto er "Til Sengs med Ikea", så det kan jo være noen av Ingvar Kamprads egne fotsoldater som har lansert dette pikante anslaget? Samma det: sant er det nok like vel, og når det gjelder nordmenn mistenker jeg at tallet er for lavt. Nå er jo jeg fostret opp av sekstiåttere i den midtre middelklasse i Oslo, så jeg er vel sentralt plantet i det sosioøkonomiske Ikea-beltet (da jeg flyttet hjemmefra var jeg ikke mentalt forberedt på at det var mulig å kjøpe møbler andre steder, bortsett fra BBB-reoler i ubehandlet furu som jeg visste man kunne kjøpe hos Norli i universitetgaten). Men selv om jeg justerer for Ikea-overhyppighet blant mine barndomsobservasjoner, og selv om jeg innrømmer at man så en del vannsenger på slutten av søttitallet (men ingen ble vel unnfanget i dem?), kan jeg ikke tenke meg annet enn at over 15% av alle nordmenn under 35 er unnfanget i senger fra Ikea. Og hvis vi utvider definisjonen til å gjelde Ikea-produkter generelt tror jeg man må kline til litt … Jeg var en aspargusbønne på sju, jeg sov over hos bestevennen min og vi holdt hverandre våkne med skumle historier om Dracula og hekser, men jeg måtte opp og tisse. Og der – i stua – så jeg noen gjøre det for første gang. Jeg gikk i stå i døråpningen. (Ikke i sjokk, altså, men jeg var veldig naturinteressert på den tiden. Jeg gikk i stå på den måten man går i stå når man får øye på sommerens første sebrastripete hoppeedderkopp, eller hvis man er så heldig å komme over en sommerfugllarve akkurat mens snyltevepslarvene er i ferd med å spise seg ut av den. Sånn i stå.) Det var i en sofa fra Ikea, men det hele foregikk i veldig trivelige former. Så fikk de øye på meg. "Hei", sa jeg og gikk og tisset. Det var alt. 25%, fordelt over hele produktspekteret, estimerer jeg. Ikeas markedsavdeling må gjerne bruke tallet, hvis de skulle ønske det. Nå er det i alle fall estimert.
Bing&Bringsværd-kretsen
Det har begynt å bli mye bøker her på mitt kombinerte sove- og skriverom. Flere bøker oppå og omkring hyllene enn det er plass til inne i selve hyllene, rett og slett. Ikke fordi jeg har så ekstremt mange bøker, kanskje, men fordi jeg ikke klarer å få meg til å kjøpe flere hyller. Fordi jeg er redd for hva som vil skje med Helse, Miljø og Sikkerhet hvis jeg bærer inn flere bjerkefolierte limtremøbler fra Ikea; fordi jeg nekter å kjøpe dyre "ordentlige" møbler – og når jeg en gang iblant våger meg på bruktmøbelsafari i hallen til Far&Sønn, så finner jeg bare søppel.
Det er ikke fordi Far&Sønn bare har søppel. Det er fordi bruktvarespotting er et krevende talent: I en vrakhaug av teakmøbler som selv ikke en farmor kunne elsket, må man være i stand til å fordomsfritt møte hvert møbel som det unike enkeltmøbelet det er, og ved fantasiens hjelp forstå potensialet for skjønnhet i hver og en av dem. Gamlekjæresten min Marylou behersker denne kunsten. Der jeg ser et inferno av dritt, ser hun en hall av muligheter – av potensielle skatter (i det rette hjem, i den rette sammenhengen, til det rette spisebordet, und so weiter…). Det foregår for eksempel sånn: Marylou peker på noe dritt og går forbi annen dritt. Jeg går bak og kjøper litt av den dritten hun har pekt på, og når jeg kommer hjem og får pælma dritten inn i sammenhengen kan jeg se det jeg også. Wow … Jeg ser møblene slik hun så dem.
Det handler ikke bare om smak. (Jeg har da vel smak!) Det handler heller ikke om fantasi. (Jeg har jo fantasi!) Det handler om tålmodighet og fordomsfrihet. Og fordi jeg er Ikea-trett, møbel-fordomsfull og shopping-utålmodig, har de voksende bokhaugene mine fått en lei uvane med å brake utover gulvet ved den minste provokasjon.
Sånn som nettopp nå.
Irriterende nok. Men av og til er det i grunnen greit å få snudd bunken.Man kan for eksempel møte noen gamle venner.
Denne gangen møter jeg dem i form av en liten bunke gulnede lanterne-bøker utgitt mellom 1975 og 1980. Plutselig ligger de utover gulvet mitt, prydet med surrealistiske air-brush fantasier signert Peter Haars. [Apropos Peter Haars: Han illustrerte så mange bokomslag på sytti og åttitallet, at jeg i yngre år var overbevist om at det var snakk om en hel stilperiode i norsk bokdesign. Kall det gjerne den popindustrialfabulerende airbrush-perioden, om du vil. Senere oppdaget jeg at det rett og slett dreide seg om én enkelt, svært produktiv og hårete østerriker i eksil. Altså: Peter Haars som nylig døde ung – bare 64 år gammel og ble stedt til hvile for et par dager siden. Det var sørgelig å høre det. Det er bare å ta av seg hatten og bukke og takke og ønske lykke til på ferden.] Jeg snakker om bokserien Nazar. Fem science-fiction antologier/fanziner redigert av heltene Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Når jeg blar i dem, husker jeg hvor mye de to bustehodene betydde for meg i tenårene. Eller: det er ikke bare at de betydde mye. Jeg er redd d'herrer rett og slett har konstruert en ikke uvesentlig del av hjernen min!
Jeg fikk første gang mistanken om dette for omtrent syv år siden. Jeg skulle lage en sak om Cronenberg-filmen Crash for NRK. Crash handler om en subkultur av forblåste sjeler med et erotisk forhold til bilisme og trafikkulykker, og jeg trengte noen til å si noe fornuftig om hva nå enn det liksom skulle bety. Jeg hadde allerede intervjuet kinosjef Ingeborg Moræus Hansen som (av høyst personlige grunner) hadde bannlyst filmen fra Oslo-kinoene. Hun hadde til og med skadet seg på sykkel og nektet å la seg avbilde med sår i ansiktet – derfor hadde vi bare fått filme henne fra pannen og opp. Det ble for så vidt isolert sett artig TV, men svarene hennes var utspekulert kjedelige. (Æsj, ringrever! Journalistens nemesis!) Jeg ble nødt til å ringe selveste Cronenberg sjøl, men han ble bare snurt: "But, man … you sound like you don't like the film!?" (Herreguudamann!? En sart brannfakkelkaster?)
Toppen av hodet til Moræus Hansen og en mutt og sår Cronenberg. Jeg hadde altså ikke fått noe ordentlig oppklarende intervju, og jeg var begynt å bli desperat. Plutselig: Noe sa meg at Jon Bing ville ha et eller annet fornuftig å si om denne saken. For å si det sånn: Noe i meg hvisket at Jon Bing ville vise seg å være en ekspert på JG Ballard, forfatteren som hadde skrevet Crash, boken bak filmen.
Jeg hadde ikke tid til å sjekke. (På den tiden lå internet fremdeles i sine sparkebukser og bablet.) Jeg var rett og slett nødt til å satse på flaksen.
Jeg ringte mannen. Og før det hadde kimt to ganger, tok han telefonen.
– Bing, sa han.
Jeg forklarte kort mitt forehavende. Kunne han si noe om Crash, mon tro?
– Kom i tre tiden, sa han og brøt linjen.
Jeg satt igjen med en uggen følelse. Han visste at jeg kom til å ringe … Han satt søren meg og ventet på meg. Jeg mener: Come to daddy, ikke sant.
Den paranoide tanken slo jeg selvsagt raskt fra meg. Man prøver generelt å holde psykosene på en slags armlengdes avstand.
Som avtalt møtte jeg opp med en fotograf ved huset hans på Smestad noen timer senere. Selve Bing var omtrent som forventet: Bustete, hyggelig, smart, rund. Han viste oss inn i de skuffende lyse, luftige værelsene i huset sitt. Det var på mange måter flotte rom, med god kunst og artig keramikk og miniskulpturer og mye sånn kunsthåndverk som 68'ere har veldig sansen for. Hvis vi hadde jobbet for Bonytt, hadde vi vært euforiske, men vi var ikke kommet for å portrettere smakskongen og interiørmannen Jon Bing. Vi skulle diskutere en mørk film om eksistensiell kjedsomhet og skremmende futuristiske perversjoner. Vi var kommet for å møte science-fiction übernerden, framtidstenkeren og den uortodokse jussprofessoren Bing. Og dette skulle på teve, og da er settingen kritisk. Disse lyse, sjokkerende normale rommene ville fullstendig kastrert den mytologiske Bing jeg var kommet for å formidle.
– Hvor vil du gjøre intervjuet? spurte han vennlig (men kanskje en tanke utålmodig?)
Jeg var et øyeblikk rådvill. Så: plutselig: Noe i meg rørte seg igjen. Denne gangen hvisket det ikke. Denne gangen fikk jeg – flash!– et bilde for mitt indre øye (tenk Profiler på TV2. Tenk veldreid, synsk psykomorderjeger som –flash! flash!– i et drømmesyn ser rommet der udåden vil bli begått …) Som i en drøm så jeg en trapp som ledet ned til et dunkelt rom. Veggene dekket fra gulv til tak med gamle paperbacks. Eimen av sigar. (Røkte virkelig Bing? Jeg tvilte på det. Han var liksom ikke typen. Likevel hadde drømmesynet mitt en eim av eksklusiv tobakk.) Jeg så en overdimensjonert datamaskin på et tungt skrivebord i eik. Midt i rommet, et eget, lavere bord for samtaler, cognac og røkning. Der drømte jeg om å intervjue Bing. Mot en bakgrunn av amerikansk "smuss"-litteratur som Bing hadde lest i filler mens jeg for min del fremdeles slet med å stave meg gjennom Fifi og Fofo.
Bing kremtet. (Jorden kaller!)
– Jeg så liksom for meg noe helt … Har du ikke et arbeidsrom? våget jeg meg. Bing smilte lunt. Som om han visste at jeg skulle si nettopp det. Midt i en hylle med håndlaget glass (mye koboltblått, tror jeg) åpnet han en hemmelig dør. Bak døren: en liten trapp som ledet ned i et dunkelt rom med en lett eim av sigar … Eksakt slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg vet ikke om rommet hadde dukket opp der fordi jeg hadde drømt det, eller om jeg hadde drømt det fordi det allerede fantes der … men på en måte var rommet mer som jeg hadde forestilt meg enn jeg hadde klart å forestille meg. Hvis sånt går an.
Uansett: jeg fikk intervjuet ham ved dette bordet mot en vegg av fillete paperbacks. Og for den saks skyld: Bing hadde ikke bare peiling på Ballard, han var faktisk selv oversatt Ballard-boka Vermillion Sands (Luftspeil, Gyldendal 1971), og hadde ved flere anledninger pratet med forfatteren. Jeg vurderte å slutte med research. Eventuelt bare gå over til ren transcendental meditasjon. Når jeg ikke tenker er jeg smartere enn meg selv, tenkte jeg.
Jeg stilte mine spørsmål, men mens han snakket hadde jeg denne konstante følelsen av en slags deja vu. Jeg visste hva han kom til å si, og mens han forklarte om novellen Why I Want to Fuck Ronald Reagan og Ballards bruk av konsumkulturens retorikk og reklamens virkemidler fikk jeg – flash! – opp et bilde av en naken, skranten kvinne i førtiårene: mørkt hår, stridbart blikk, slappe bryster. Hun står utenfor en campingvogn med en hagle i hendene. Det er da Bing får lyst til å vise meg noen av kvasi-annonsene som Ballard lagde. Han går ut av bildet og henter en gulnet paperback, blar fram til oppslaget og gir meg boken. Fotografiene virker underlig kjente. Jeg tenker: Kanskje Ballard er i kontakt med noe almenmenneskelig. Det er kanskje derfor Crash gjorde så stort inntrykk. Det er kanskje derfor jeg hele tiden vet hva Bing skal si. Fordi dette blyteppet av avgrunnsdyp middelklassekjedsomhet har bredt seg over verden som en ny kollektiv bevissthet. JG Ballard: konsumkulturens CF Jung? Jeg blar: Seksualiserte reklamebilder med aggressive cut-up-tekster. Se for deg en heslig Cartier-kampanje skutt av en sleivete Helmut Newton i en trailerpark i Texas. Jeg blar om, og så står hun der: damen med hengepuppene og haglgeværet. En anelse sjokkert smekker jeg boken igjen. Sjekker omslaget. "Nazar 1: Timeglass", en science-fiction antologi redigert av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Peter Haars har spraymalt en fosforgrønn hånd som strekker seg gjennom en rift i tiden. Og jeg kjenner følelsen: Flash!– jeg sitter der, tretten år gammel … a long, long time ago in a galaxy far, far away– jeg sitter på gulvet foran den lille science-fiction hylla på Deichmans hovedfilial anno 1985 med akkurat denne boken mellom hendene (biblioteksinnbundet med kraftig kartong og transparent kontaktpapir). Jeg ser på disse nakenbildene. Jeg leser de sjuke, seksualiserte tekstene til Ballard (som absolutt ikke egner seg for trettenåringer (eller snarere tvert imot?)). Og jeg husket den intense friksjonen mellom hodet mitt og disse bildene og tekstene – kjente hvordan temperaturen steg i den grå massen. Hvordan det knitret i nerveceller, hvordan de tilsynelatende meningsløse ordsammenstillingene lagde deliriske bilder i skallen min uten at jeg skjønte hvorfor. Hvordan. Dette var Pompel&Pilt ganger millioner, pluss hagler og hengepupper. Jeg erhelt overbevist om at viktige kabler i skallen min fant nye og langt mer fruktbare løp i disse minuttene. Og så går det opp for meg: Hvorfor det føles som om jeg kan lese tankene til Jon Bing.
Det er rett og slett fordi jeg kan det.
Fordi han har skrevet dem ned.
Og fordi jeg har lest så mange av dem, og de av andres tanker han og Bringsværd samlet i antologiene og romanene sine. Jeg har lest dem og "glemt" dem. Men det har knitret. Det har kokt. Og de lettpåvirkelige tenårings-nevronene mine har danset etter Bing&Bringsværds pipe. De har sådd sine frø. Som min gamlekjæreste Marylou kan finne møbler og andre vakre ting som jeg selv ikke klarer å forstå verdiena av, har Bing og Bringsværd pløyet gjennom all elendig science-fiction, og all teit fabelprosa og samlet skattene i antologier og brukt dem som inspirasjon til sin egen skjønnlitteratur. Takket være dem var det lett for meg og andre norske lesere å oppleve bredden og kvaliteten i den fantastiske delen av verdenslitteraturen.
Bing&Bringsværd-nevronene er spredt tynt utover i hjernen min og definerer meg slik en tåkedis setter et bestemt preg på en morgen i april. Jeg ser for meg at jeg kan samle alle de nevrale koblinger som kan tilskrives Bing&Bringsværd til en liten klump: Jeg ser for meg en mengde hjernevev omtrent på størrelse med en hasselnøtt. Jeg har døpt denne biten av hodet mitt for Bing&Bringsværd-kretsen, og jeg er veldig takknemlig for den. Tusen takk Jon Bing og Tor Åge Bringsværd.
* * *
Noen Bing&Bringsværd-verker som har svidd seg inn i hjernen min (beskrevet slik jeg husker dem fra tenårene):
Lunarium, Bing&Bringsværd 1969
Månen sett gjennom mytologiens og den fantastiske litteraturens briller. (Der de unge menn skriver freidig brev til Pan-Am og ber om å stå først i køen når det åpnes for måneturisme. Bestillingsbekreftelsen er gjengitt i boken. Nå i 2005 er Pan-Am en skygge av seg selv, og vi vordende romturister må ta til takke med at Richard Branson har lovet å ta oss med en tur såvidt utenfor atmosfæren for en kvart million eller så. Skuffa!)
Nazar-serien. Bing&Bringsværd (red.) 1975-1980
Fem bøker som kom ut mellom 1975 og 1980. Redigert som en mellomting mellom antologier og fanziner introduserte de norske lesere for hele bredden av den fantastiske litteraturen fra Philip K. Dick til Italo Calvino. Her stiftet jeg mitt første kjenskap til Stanislaw Lems burleske robot-fabler, Ray Bradbury sine eventyrlige bagateller, Isaac Asimovs fiksjonaliserte teknofilosofiske essays og Robert Heinlein og JG Ballard sine kullsvarte, politisk ladete framtidsvisjoner.
Den som har begge beina på jorda står stille, Bringsværd 1974
Den første "digresjonsromanen" til Bringsværd. Digresjonsroman er en anarkistisk litterær strategi som er basert på loven om at "alt henger sammen" – noe som innebærer at alle asossiasjoner er relevante – noe som skaper gøyal litteratur som kanskje til og med føles enda friskere nå på skoleflinke totusentallet enn jeg kan forestille meg at det gjorde på det psykedelo-marxistiske søttitallet. (Jeg kan jo egentlig ikke vurdere det. Jeg var jo født, men som toåring var jeg foreløpig fullstendig blind og døv for tidsånden.) Oppfølgeren "Syvsoverskens dystre frokost" fra 1976 er også noe å få med seg, hvis man er en slik som klarer å sette pris på radikale digresjoner.
Pinocchio-papirene, Bringsværd 1978
Bringsværd finner det optimale forholdet mellom digresjon og struktur. Romanen ser ut som en bortimot tilfeldig haug med dokumenter, men føles som et drama med framdrift. En slags frankenstein-fortelling med botaniske overtoner, hvis jeg ikke husker feil.
Og så må man få med seg Bløtkakemannen & Apachepikene (1972) samt Pustehull (1989). Jeg husker ikke hva det evt. var med Apachepikene, men jeg forelsket meg i Bringsværds venstreorienterte super krem-terrorist Bløtkakemannen (aka Van Thommesen) som fyller Natohovedkvarteret på Kolsås med krem og hugger opp datidens forstokket konservative Morgenbladet med øks i protest mot deres støtte til Trygve Hegnars tilsvarende øksedrap på Kjartan Slettemarks Vietnam-bilde. Bløtkakemannen er muligens noe utdatert nå, men det er verst for oss. [Oppdatering: I fjor utkom visst alle Bløtkakemannen-historien i samlebind illustrert av Knut Nærum (Gyldendal).]
Jon Bing har skrevet barnebokserien om bibliotek-romskipet Alexandria. Bøkene het Azur, Zalt, Mizt, Flod, Tanz og kom i perioden 1975-1985. De handler om en gjeng bibliotekarer som seiler med solvindene for å samle sammen all den kunnskap universets ulike sivilisasjoner har tilegnet seg. Hovedpersonen het Benji, såvidt jeg kan huske, og i hver bok opplever han et eventyr på en ny planet. Jeg husker ikke så mye konkret fra bøkene lenger – men en scene sitter som frest inn i ryggmargen: Benji lurer på noe, han må gjøre litt research og henter fram en lyspenn fra penalet sitt og setter seg ved en billedpult og har en audiovisuell dialog med romskipets enorme arkiv. Jeg husker at jeg var helt fjetret av tanken, og selv om jeg alltid har likt ekte bibliotekarer godt, var det noe skuffende over virkelighetens biblioteker etter det. Men da noen på universitetet viste meg internet på starten av nittitallet kom denne scenen tilbake til meg, og fremdeles tenker jeg på den når jeg av og til må lene meg tilbake fra skjermen i herlig overveldelse over hvor feiende flott og nyttig virkelighetens levende bibliotek har blitt.
