One Finger Victory Salute
Verdens farligeste mann oppdaterer seiersgesten: It's just the One Finger Victory Salute. Se snutten
The Future is the New Now
"The advanced societies of the future will not be governed by reason. They will be driven by irrationality, by competing systems of psychopathology."
--JG Ballard
Dette Ballard-sitatet her, hentet fra boken Ballard Quotes, skal liksom handle om framtiden, men … lever vi ikke egentlig i den framtiden nå? William Gibson har klaget over at hans kyberpønk visjoner blir virkeliggjort fortere enn han kan spinne dem ut – og hans siste bok Pattern Recognition var derfor en kyberpønkbok satt i et realistisk samtids-univers. Selv om svevebilene, de intelligente robotene og boblebyene på mars ikke har kommet enda, mistenker jeg at vi nå må innse at vi rett og slett lever i framtiden. Framtiden er her – endelig har vi tatt den igjen. Det synes jeg vi skal være veldig fornøyde med, eventuelt vurdere en pust i bakken hvis vi har tid.
Gode tider for gale doktorer
For tre år siden satt jeg i en fullsatt forelesningssal i San José og lyttet til min gamle helt Marvin Minsky. Den gamle kunstig intelligens-forskeren fortalte at han gjerne ville leve ca. tusen år og gledet seg til en framtid der vi kunne backe opp hele hjerneinnholdet vårt til en datamaskin og leve evig som digital programvare. Jeg tenkte mitt. Siste fjon av vett har forlatt den gamle skrotten, tenkte jeg. Herre min hatt, gale doktor – det gjelder jammen å dø i tide, tenkte jeg.
Men så: En gjeng i California var allerede samme året i gang med å snitte opp rottehjerner, pille ut "hukommelsessenteret" hippocampus og skjære dem i små skiver og kartlegge hvordan den var satt sammen. Så utviklet de en mikrochip som gjorde samme jobben. Nå har den for første gang blitt testet i en aktiv rottehjerne, og man har fått bekreftet at den ser ut til å fungere likt som en organisk hippocampus. I løpet av tre år er målet å få testet den i en levende rotte – og i framtiden:
Tere’s no reason why this approach couldn’t be used to replace any region of the brain, says Berger. “We see this as a very general approach.”
Hva om jeg får meg en sånn elektrisk hippocampus, og når jeg blir så gammel som Marvin Minsky, så finner jeg en ung vakker mann (eller kvinne?), dreper ham og får en gal doktor til å erstatte hans hippocampus med min protese og så lever jeg videre i hans kropp – eller han lever videre med mine minner … hvem vet? I gamle dager – på sekstitallet for eksempel – var dette et fett plot til en Philip K. Dick roman. I 2025 blir det kanskje heller en sak for påtalemyndighetene i California: The People versus Marvin "The Snatcher" Minsky? Verden går framover!
Rettelse
Jeg skrev for noen dager siden at jeg skulle lese på Mono på torsdag denne uken. Det er feil. Jeg skal lese på Mono i morgen onsdag klokka sju. Konferansier er Siss Vik.
Rat in a Vat
I sommer gikk jeg langs jordene i Frogn sammen med min venn Mons som er elleve år og like tynn og hengslete og opptatt av drager, monstere og roboter som jeg selv var – og fremdeles er. Langs veien møtte vi på et par digre landbruksmaskiner som holdt på å felle og kviste noen trær. Moderne skogbruksmaskiner ser ut som roboter på hjul og på litt avstand var det lett å forestille seg at de to maskinene holdt på i skogen på egenhånd: De hydrauliske tømmerhoggerkompisene Timbco og Logman småprater om vær og trekkfugl trådløst via bluetooth mens de flathogger et halvt mål i timen.
Jeg påpekte det for Mons. – De ligner på robotene du pleier å tegne, sa jeg.
– Ja, sa han og smilte lurt. – Rottehjerner, sa han.
– Rottehjerner?
– De trener opp rotter, putter hjernene deres på syltetøyglass og stikker ledninger i dem sånn at de kan styre robotene.
– Hehe, genialt, sa jeg. – Mye billigere enn å bygge dyre elektronhjerner. Og så ble vi gående og fantasere om hvordan det kommer til å bli på landsbygda når hele jorbruket blir styrt og drevet av elektromekaniske gnagerkyborger. Men vi mente ikke noe med det. Det var bare et tankespinn … Så det var med en blanding av forferdelse og mørk fryd jeg leste at at amerikanske forskere har dyrket en rottehjerne på 25.000 hjerneceller som er istand til å styre et jagerfly:
“It’s essentially a dish with 60 electrodes arranged in a grid at the bottom,” DeMarse said. “Over that we put the living cortical neurons from rats, which rapidly begin to reconnect themselves, forming a living neural network – a brain.”
Les hele artikkelen
Salamanderkrigen, anyone?
En litterær helt får sagt det
En av mine litterære helter, Ben Marcus, kan få sagt det:
[Writing is] like staging improvised theater all day in one's own home, wearing pajamas and drinking too much coffee.
The Total Pragma Experience Tour 2004
Ingen skive uten support-turné. Så også med bøker. Nå reiser jeg land og strand rundt og leser fra- og snakker om boka mi, fra Spikersuppa i sør til Chateau Neuf i nord.
Tour Dates:
Torsdag 21. oktober klokka 17:00 på Bok i Sentrum i Saras Telt: Debutanttime sammen med Simen Hagerup, Thea Selliaas Thorsen, Stig Aasvik, Ismet Januzaj og Laura Djupvik. Programleder Torunn Borge. Lenke
Torsdag Onsdag 27. oktober klokka 19:00 på Mono: Ny Scene for Litteratur presenterer Simen Hagerup, Laura Djupvik, Thomas Winje Øijord, Mari Lindbäck, Ero Karlsen, Ole Asbjørn Ness og undertegnede. Konferansier: Siss Vik. Lenke
Torsdag 4. november på Bokcafeen på Chateu Neuf. Jeg vet ikke så mye om dette arrengementet enda, men det blir vel en prat og noe lesing og øl, tenker jeg. Mer informasjon følger når jeg får den.
Hva er det egentlig med litteratur og torsdager?
Deja vu
1) En berømt scene fra David Lynch-filmen Blue Velvet og 2) en sopp jeg fant i skogen utenfor Drøbak tidligere idag.
Et bitte lite under
foto: Simen Johan, fra serien Evidence of Things Unseen (utsnitt)
Fotografen Simen Johan sin utstilling på Kunstnernes Hus åpnet i går. Etter en lang og god titt på websiden hans skal jeg gå dit og kikke nå. "Rart", "spesielt", "sterkt", "merkelig" og "underlig" er ord som desverre er slitt i stykker etter lang tids misbruk som føletekniske redningsadjektiver. Jeg liker dem ikke, men når jeg ser bildene til Simen Johan ser jeg ett av dem i et nytt lys. Jeg fikk lyst til å skrive "Simen Johans bilder er underlige – de trykker på hemmelige knapper i sinnet ditt.", men det funker ikke å slenge ut "underlig" på den måten. Det betyr ingenting. "Underlig" er liksom sekkebetegnelsen for fremmedhetsopplevelser man ikke gidder å sette ord på. Sånn er det i alle fall blitt. Men når jeg prøver å finne noen få, velvalgte ord til å beskrive Simen Johan sine bilder har jeg brukt for "underlig". Nå skjønner jeg rett og slett hva "underlig" betydde for hun som en gang overrasket seg selv med å uttale ordet for første gang. Da ordet var duggfriskt og treffende. Og når jeg forestiller meg hva hun hadde fått øye på den gang ordet først kom til henne, står bildene til Simen Johan for meg. Noe sånt må det ha vært. En karpe, et foster og en flyveøglefigur i en møkkete baderomsvask. Jeg krafser i jorda med en kvist og finner tommelstore, smidige kryp med blårøde eksoskjelett. Når universet plutselig henvender seg direkte til meg på det hemmelige kodespråket mitt. Det er den genuint under-lige opplevelsen – og undringen disse språkløse mikro-undere vekker er sjelen og ryggraden til Simen Johans billedverden. Simen Johan putter underet tilbake i "underlig".
Utstillingen er åpen fram til 26. november.
Prokrastinér mer effektivt
Min bestefar var norges første silketrykker. Tårnværelset hans var fylt til randen av trykkebord, reprokamera, mørkeromsutstyr og all slags kniver, klemmer, leamikk og malingflekkete metallanordninger. Smussbladene i bøkene hans er klusset ned med skisser av nye verktøy, forbedrede trykkebord og kjemiske formularer. (Han var blant de første som fremstilte selvlysende maling, og han syslet hele tiden med planene om en evighetsmaskin.) Jeg kjente ham aldri, men indisiene er klare: Min bestefar var en verktøyfrik. Og det ligger til familien:
Min onkel er musiker og har til enhver tid eid et femtitall gitarer, banjoer, feler og navnløse strengeinstrumenter anskaffet gjennom hardt erhvervede innsidekontakter i det beinharde folkemusikk-miljøet i for eksempel Irland. Og når det gjelder hans samling av plektere, sordiner, flaskehalser og annen utsøkt strengeparafernalia snakker vi Guinnes Rekordbok-proporsjoner. Min onkel er en førsteklasses musiker, men han er også en uhelbredelig verktøyfrik.
Så har vi min mor. På søttitallet bodde hele vår familie på 50 kvadrat på Sagene. Stua husker jeg først og fremst som en slags enorm vev med et piano og en radio stuet inn på de par-tre kvadratmeterne som var til overs. Jeg tror jeg fylte tolv før jeg skjønte at det var overveiende uvanlig å eie mer enn én vev – og det var først da vi flyttet for tredje gang og jeg innså at vi eide seks ulike vever. Vi oppbevarte dem stort sett som digre tømmerhauger på loftet, for i laftet stand fylte de mer enn fem kubikkmeter hver. Da vi flyttet for tredje gang: da vi slepte de seks tømmerlassene gjennom trappehelvetet mellom to loft – det var da jeg skjønte at min mor: hun er en verktøyfrik*.
* Det er annerledes med farssiden. Min far spiller kontrabass. Han eier én bass og den er eldre enn meg.
Hvis vi ser bort fra digitalkameraet, dv-kameraet, scanneren, eeg-måleren, digitalpianoet, iPoden, robot-legoen, Remington-skrivemaskinen, Roland-synthen, sequenceren, Tascam-mixeren og kassene med antikvarisk dataskrot jeg ikke har hjerte til å kaste før det har fått sin rettmesige plass på norsk folkemuseum – hvis vi ser bort fra det loftsfôret der, har jeg bare ett eneste verktøy: Min elskede femtentommers PowerBook G4**, alle verktøys mor.
** Jeg er en nykonvertert mac-fundamentalist, men jeg kan med hånden på hjertet sverge på at selv om jeg har hatt mange windows-burker, elsket jeg ingen av dem.
Og det var det jeg tenkte jeg skulle si litt om her. For i det siste har jeg hatt mye viktig skrivearbeide å få unna, og da er det veldig viktig å fokusere. Og hver gang man skal i gang med et omfattende og vanskelig skrivearbeide er det veldig viktig å bare sette seg ned foran maskinen, ta seg sammen, fyre opp tekstbehandleren og … surfe litt på internet. Ta ett minutt av gangen – før du vet ordet har du surfet vekk hele formiddagen og så er det lunch og avis og da har du bare fire timer igjen å prokrastinere vekk – tre og en halv hvis du leser Bolig-bilaget nøye. Hold ut. Dette er enda lettere enn å drikke seg tirsdagsdrita på snitt.
Surfemessig er "research" en favorittlivsløgn. "Verktøyjakt" er en annen. Jeg surfer omkring etter smarte programmer som kan gjøre livet mitt enklere og mer effektivt, for: Riktig verktøy er halve jobben, sier dem jo – og å finne verktøy er jo førti ganger lettere enn å jobbe. Regnestykket er enkelt. Hvis jeg finner flere gode vertøy nå, er jeg rett og slett ferdig før jeg har begynt.
For å si det kort: Jeg kjører på forbrukerstoff idag, og i et anfall av "Simen Svale På Din Side" har jeg rett og slett kastet bort min tid, sånn at du kan kaste bort din egen mer effektivt.
Bra verktøy: (hey, faktaboks!)
Hog Bay Notebook
Disposisjons-verktøy med mange bruksområder. Jeg bruker det til å organisere innfall og idéer som disposisjoner. I tillegg til hierarkiet av titler kan du knytte brødtekst til hvert punkt slik at du i praksis kan planke ut hele førsteutkastet til et dokument mens du enda flytter om på disposisjonen – og så eksportere det til tekstbehandleren når du er klar. For de som kjenner OmniOutliner, er dette en litt bedre løsning på samme problem.
På grunn av den gode søkefunksjonen, egner dette programmet seg også godt til å organisere alle smånotatene mine: Jeg er en sånn som samler på alle slags små innfall og kopierer små tekstbiter fra reklameplakater, bøker og nettsider og ting jeg hører. Dette oppbevares best som en stor ustrukturert haug. Tidligere brukte jeg et program som het StickyBrain til dette, av forskjellige årsaker har jeg lett etter et enklere, mer strømlinjeformet program. Takket være søkefunksjonen passer Hog Bay Notebook også utmerket til å ta vare på denne haugen.
Med dette verktøyet kan jeg altså kaste både OmniOutliner og StickyBrain. To fugler med en stein – livet er stadig enklere og jobben enda mer halvgjort!
CopyWrite
Jeg hater Word. Alle hater Word. Word er liksom Arbeiderpartiet blant tekstbehandlerne: Hatet fordi det er det eneste som duger, men likevel suger himmelropende eselrompe.
Først og fremst hater jeg Word fordi den er stuet fullt med fancy bjeller og fløyter (Hey, en "Letter Wizard...", akkurat det jeg savnet!) mens man fremdeles må være totalt Reodor for å sette opp et enkelt, velstrukturert dokument som bruker stiler slik de er tenkt.
CopyWrite er et skritt på veien. CopyWrite vet ikke hva en font er for noe. CopyWrite vet bare forskjell på notater og kapitler, titler, brødtekst, bold, underline, italics. Og så kan den telle ord. Den egner seg ikke til å gjøre kontor-arbeidet i (du kan ikke sette opp en faktura eller et brev), men ser foreløpig ut til å være en strålende tekstbehandler å skrive i. Jeg har bare såvidt begynt å se på denne – men jeg har lenge drømt om et verktøy som dette. En strømlinjeformet Word-erstatning som skjønner at jeg for det meste ikke trenger å se så mye som en knapp eller verktøypalett.
Med CopyWrite og et par kjappe tastetrykk er det liksom bare meg og min brødtekst.
Asymptotisk Frihet
Leste følgende om årets vinnere av nobelprisen i fysikk:
De tre prisvinnerne fant, tidlig på 1970-tallet at kreftene mellom kvarker er svake når kvarkene er nære hverandre. Kreftene er så svake at kvarkene opptrer nærmest som frie partikler når de er nesten helt inntil hverandre. Dette fenomenet kalles "asymptotisk frihet".Når kvarkene fjernes fra hverandre, blir de tiltrekkende kreftene sterkere – noe som tilsynelatende absurd og helt motsatt av hva vi skulle tro. Omtrent som om partiklene skulle vært bundet sammen av en gummistrikk, med andre ord.
Tenk om det fantes en nobelpris i kjærlighet. Spranget hadde ikke trengt å være så stort – og at det er en slags naturvitenskap er vel hevet over tvil. Dessuten: Kvarker og kjærester er ikke så forskjellige som man ofte liker å tro. Jeg tenker meg noe i retning av:
De tre prisvinnerne fant, tidlig på 1970-tallet at kreftene mellom elskende er svake når de er nære hverandre. Kreftene er så svake at de elskende opptrer nærmest som frie individer når de er nesten helt inntil hverandre. Dette fenomenet kalles "asymptotisk frihet".Når de elskende fjernes fra hverandre, blir de tiltrekkende kreftene sterkere – noe som tilsynelatende absurd og helt motsatt av hva vi skulle tro. Omtrent som om de elskende skulle vært bundet sammen av en gummistrikk, med andre ord.
Driftsmelding: De-/refokuserings-perioden etter Pragma er ferdig, og jeg senker hodet ned i nye skriveprosjekter. Derfor kommer det til å gå litt lenger mellom hver gang det er noe nytt her på Vindfall. Onsdag har vært den mest populære dagen til nå, så i tiden framover er målet mitt å poste her hver onsdag.
Om massekultur
Thus, no matter how much the squares are similar, they are never the same.
Wired har en interessant artikkel i oktobernummeret:
"Forget squeezing millions from a few megahits at the top of the charts. The future of entertainment is in the millions of niche markets at the shallow end of the bitstream."
- Storparten av Amazon.com sin omsetning kommer fra bøker som er så obskure at de ikke en gang føres av velassorterte kjeder som Barnes & Noble.
- Frigjort fra hylleplasshelvetet har den nettbaserte videoutleieren Netflix gjort gode penger på obskure dokumentarer som rettighetshaverne ikke engang hadde planlagt å slippe på DVD.
Hit-tyranniet er dødt – leve massenisjekulturen! Artikkelen finner du her, eller hos din lokale Narvesen om en uke eller to.
Hand Crafted Inspirational Memorial Photo Tribute
Og i vår serie Reklametekst på Skjæringspunktet Mellom det Åndssvake og det Geniale har vi idag kommet til firmaet "Sweet Memories":
"Have you recently had a great loss or held a funeral for a dear friend or family member, a Father or Mother or just have someone you would like to honor in a memorial tribute? The memories you hold in your heart of them are priceless.Now, imagine that loved one, pictured on a beautiful background with a verse. It will give your heart a warm glow each time you see it.
We are dedicated in helping you cope through those hours of sorrow and grief for your deceased loved one by supplying you with a Hand Crafted Personalized Inspirational Memorial Photo Tribute print that you can cherish for years to come.
Les resten her: Sweetmemoriessite.com
Rett og slett en vakker setning
"The Pentagon was thinking about setting up a new office to plan postwar operations for future wars."
— Klippet ut fra Harper's på et eller annet tidspunkt.
Gorillas in our midst
Igår ble Ig Nobelprisen utdelt. Det er en slags alvorlig ment parodi på den originale prisen som tildeles forskning som først får deg til å le – deretter tenke. En tidligere vinner jeg kommer på i farten er f.eks. mannen som regnet ut hvorfor dusj-forhenget alltid vil blafre innover mot den dusjende. Morsomt, men jeg vet ikke hvor mye det fikk meg til å tenke egentlig. Årets prisvinnere er langt mer vellykkede i så måte. En gjeng har dokumentert vår ekstremt selektive observasjonsevne på en direkte funny måte:
They asked volunteers to count the number of times a group of people in a video threw a basketball to each other, and then asked what else the volunteers had seen. Oddly a large fraction had not noticed a woman in a gorilla suit walk through the scene, and those asked to make a more demanding count were even less likely to see the gorilla.Some of the audience also missed the gorilla when the video was replayed, but no one missed it when it walked on stage while Simons and Chabris were giving their acceptance speech.
I det perspektivet blir det dritviktig at ikke alle i et samfunn er for opptatte av å telle pasninger, for å si det sånn. Som Einstein sa det: "Ikke alt som kan telles teller, og ikke alt som teller kan telles."
Les hele saken hos New Scientist. Der kan du også lese om Gundlach og Stack sin medisinske forskning som dokumenterer at selvmordsratene i amerikanske byer er høyest der det spilles mest country-musikk på radioen. Ikke sjokkerende, kanskje – men godt å endelig få det dokumentert.
Pragma
Forlaget skriver om Pragma
«Produktet må forbinde evnen til å 'gi faen' med de positive konnotasjonene folk har til kjærligheten. Kjærligheten stiller ikke krav. Kjærligheten forventer intet. Kjærligheten holder ikke ansvarlig, fører ikke regnskap, fordømmer ikke. Grovt sagt: Kjærligheten gir faen. Således skisserer vi et produkt som handler om å elske verden slik den er.»
Peter P. Freeman er den suverene kjerneideologen i konsulentselskapet Dyson.Pragma – næringslivets Death Star, konsulentbransjens Heart of Darkness. Midt i en livsviktig strategirapport faller han omsider sammen. Live on page. I en normal bedrift ville det vært på huet hjem for å knaske lykkepiller, men Dyson.Pragma har et oppdrag som passer en mann i hans posisjon: «Noe som kan vende din svakhet til vår styrke, Peter.»
I et mytologisk landskap der livstrette vampyrer og frankensteinske monstere spiller like selvfølgelige roller som tvilende markedsstrateger og Idol-finalister spinner Simen Svale Skogsrud en kullsvart komedie om å miste seg selv og finne Ingenting.
Skryt i utvalg
… mektig, vitalt og forvirrende … en eksepsjonell bok i norsk litteratur. (Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad)
Desperat og imponerende: … "Pragma" er blitt underholdende gonzoprosa og et viktig samfunnstermometer. (Aftenposten)
Skogsruds mytiske underverden er like humoristisk kullsvart og tilsynelatende intetsigende som en «komedie» av Beckett.
(Sarpsborg Arbeiderblad)
Pragma er en «hardcore feel fucking bad»-bok … En vekker du garantert trenger. (Universitas)
Dette er definitivt den snåleste boken undertegnede kan huske å ha lest, men jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den igjen. (planB)
Les bak på boka (pdf)
Les et utdrag (pdf)
Hør meg prate om den på P2
Les om den i Klassekampen
Om Presidenter
Redningsvester på fergen til Staten Island, New York
«America can only be saved by what it's trying to destroy.»
– Don DeLillo, Americana (1971)