Om Referanser
Jeg har fått en veldig hyggelig anmeldelse i Aftenposten idag. Under overskriften "Desperat og imponerende" skriver Per Kristian Bjørkeng at "Pragma er blitt underholdende gonzoprosa og et viktig samtidstermometer". Sånt varmer.
Men Bjørkeng har også noen interessante kritiske bemerkninger: "Skogsrud lar det også kontinuerlig hagle med generasjonsreferanser om snille dotcomgutter på Bistro Brocante, han skriver om Max Headroom og Robocop for barn av 80-tallet. Vet du ikke hva de står for, er det verst for deg." Og jeg har lyst til å si noen ord om det – ikke for å forsvare meg, men fordi flere har nevnt dette som et potensielt problem, og jeg synes det er et interessant spørsmål: Hvor inneforstått kan et litterært språk være? Fører det automatisk til en "lukking" av teksten? På hvilket nivå trenger leseren å få med seg meningen bak det romankarakterene sier og tenker?
Ta dette avsnittet fra romanen Lul av Axel Jensen (1993):
Det er jo bra lenge sia Andor Wizz var på lufta. På FunSat og KidStar. Med Wonder-gørl og Starlein og Atomdverga. Han var den første vellykka testtubekisen fra Genoforsk. De andre i samme serie var flopper. Atomdverga, som vi sa. Men de var intligente. Så vi var redde for dem. Enda de sikkert trengte all den love og understanding de kunne få.
Men Andor Wizz klarte seg bedre enn folk flest. Han var født kjendis. Et skikkelig hitt på GlobSat der han kapra sendetid med sin gruvi personlighet. Og seinere med heftige Wonderkid-programmer på KidStar.
Her hagler det med referanser. TV-programmer, genetiske forskningsprogrammer, fallerte og vellykkede berømtheter – et konstruert inneforstått språk som spenner opp et delirisk univers for leseren med Den Selvfølgelige Tone som hypnotisk drivstoff. Vi er simpelt hen nødt til å tro Lul. Hun vet jo åpenbart hva hun snakker om: Jeg får noen smuler – noen punkter – og får bare finne meg i å trekke opp streken selv. Det er et strålende virkemiddel som brukes med god effekt, kanskje spesielt i science fiction-genren.
I det lyset er det interessant å lese JG Ballards The Atrocity Exhibition fra 1969. Den er pepret med samtidsreferanser fra slutten av sekstitallet, og så inneforstått at Ballard har funnet det nødvendig å utstyre den med et omfattende fotnoteverk for å nå ut til nye lesere. Noe som sikkert er nyttig for unge filologer som trenger å vite at "C.U." står for Casualties Union – men for meg er det nok å lese:
At the young woman's suggestion, Travis joined the C.U., and with a group of thirty housewives practiced the simulation of wounds.Det er en setning som er vakker helt på egenhånd. Hvis jeg slapper av og finner meg i at teksten har hull – at jeg ikke kan kollapse hver setning til et endelig, logisk hele, men må finne meg i å postulere at det finnes et "C.U." der husmødre simulerer sårskader, tror jeg ikke at opplevelsen blir mindre. Snarere tvert om. På samme måten som Lul postulerer en fjern framtid, maner Atrocity Exhibition fram et fjernt sekstitall i kraft av ren inneforstått autoritet. For min del reduserte det faktisk opplevelsen å lese fotnotene, så jeg sluttet med det etter noen få sider.
Med Pragma prøvde jeg å skrive en "samtidsvisjon", en samtidsroman skrevet med science-fiction-sinnelag. Språket veksler mellom inneforståtte referanser til virkelige fenomener, og like inneforståtte referanser som jeg har grepet rett ut av luften. Jeg tror ikke det trekker fra opplevelsen at man ikke kjenner betydningen av alt sammen fra før. Hvis man er villig til å nyte forvirringen det gir – villig til å fylle inn gapene selv, tror jeg det er en god opplevelse. På en måte er jeg faktisk litt misunnelig på de som kan lese boken min på den måten.
Ånden i Boksen II
Nå kommer snart oppfølgeren til den japanske anime-kyberpønk klassikeren Ghost in the Shell fra 1996. Det var et delirium av en filosofisk thriller om den kunstige intelligensen Puppet Master som våkner til bevissthet og hans kamp for retten til å eksistere som selvstendig individ.
Det var først og fremst en uendelig vakker film – selve fortellingen er nærmest ubegripelig før man har lest tegneserien den er bygget på, men det er liksom ikke så viktig. Stadig finner jeg den fram og ser den. Som en slags selvhypnose, litt på samme måte som andre bruker fleinsopp.
Oppfølgeren Innocence ser ikke ut til å stå tilbake for originalen, rent hypnodelirisk. Her er det dystopiske neon-ørkner, kybernetiske elefanter, morderiske småpike-kyborger, slow-motion shootouts i hjørnebutikken og hvis jeg ikke tar feil får vi møte igjen den hardtslående agenten Motoko Kusanagi slik hun ble etter å ha fusjonert sitt sinn med Puppet Master i slutten av eneren. Som hun sa etter å ha våknet med den nykokte hjernen sin transplantert inn i kroppen til en ung pike: And where does the newborn go from here? Vakre ord, og nå regner jeg med at vi får svar.
Les også dette intervjuet med regissør Mamoru Oshii, som mener at dette egentlig er en film om hans forhold til hunden sin.
Og mens vi er i Japan: Min pop-helt Momus melder fra Tokyo at det rører seg i Shibuya-Ku-scenen igjen. Scenen som gav oss flotte avantgarde-popister som Cornelius og Kahimi Karie. Av bandene han nevner har jeg spesielt hengt meg opp i Plus Tech Squeeze Box og McDonald Duck Eclair. Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal få kjøpt platene før jeg faller for fristelsen til å stjele dem på internet.
Når jeg sier at Ghost In The Shell - Inncence kommer snart, er det fordi jeg er en uhelbredelig optimist. Den har allerede vært på kino en drøy uke i USA, likevel regner jeg med at den får norsk premiére på Colosseum 1 i løpet av året. Kall meg naiv. Som de sier på filmweb.no: "Søket etter 'ghost in the shell' ga ingen resultater."
Limbastic Underground
Craig Limbastic rører og opprører sitt publikum på Maria i Berlin
(foto: Paul Lund)
Inspirert av gjør-det-selv holdningen til slam-poeter og undergrunnsræppere har det vokst fram en levende avantgarde-limerisme i USA. Først og fremst er det på vestkysten, blant forstadskidsa i Berkeley og Hillsborough, at det har vokst fram en vital scene med pulserende limeristisk poesi framført i overfylte garasjer og kjellerstuer for anledningen konvertert til suburbane nattklubber. Nylimerismen har truffet en nerve hos unge hvite amerikanere: Eminem-generasjonen som ikke er tilfreds med å være hip-hopen og slam-poesiens klønete annenrangsnegere. Limerismen er hvit – som en entusiastisk publikummer sa det til San Francisco Gate: "Nu Limerism? It's got white pulse". På mange måter forholder nylimerismen seg til slam-poesien på samme måte som metal-musikken sto i forhold til bluesen, og Craig Limbastic (17) er nylimerismens Iggy Pop.
Jeg hørte ham første gang da han besøkte østkyst-venner på Crashpad i East Village, New York. Og det var en skjellsettende opplevelse. Ikke ante jeg at limericken kunne være så jævla sexy. Til da hadde jeg alltid sett på limericken som et hult skall av en metrisk form – et poetisk rompehull som utelukkende kunne brukes til å levere corny groviser på vitsesidene til Se&Hør. Men snart burde man jo venne seg til det: at i den postmoderne kværna er jo nettopp de utpulte, traurige og totalt ubrukelige kulturfenomener som viser seg å boble til overflaten når tiden er inne og tilby en platform for radikalitet og nyskapning. Vi kan for eksempel snakke om en renovasjon på linje med populærmusikkens gjenoppliving av ortodoks rock.
Anyway. Nå oppdaget jeg at Craig og hans entourage av USA's ypperste unge limerister holdt show på Maria i Berlin sist helg, noe jeg dessverre gikk glipp av. Men via bekjente har jeg nå endelig fått tak i de to eneste samlingene som foreløpig er utgitt (håndheftet på gutterommet): Suburban Glimmerhymes og Neo Limeristo Manifesto. Jeg kommer tilbake med mer når disse ankommer i posten.
På en måte føler jeg at jeg har lett etter noe slikt hele mitt liv. Det er godt å endelig være i kontakt med et uttryk som føles helt autentisk avantgardistisk!
Du kjenner følelsen
Det er så typisk, ikke sant: Den følelsen når du sitter fast i ettermiddagsrushet og merker at du tikker. Akkurat den følelsen der, ikke sant: Den der når du brått bryter linja og innser at du er en infiltratør – en elektrisk kneler i apekostyme. Eller når du føler deg som lykkens skum, og plutselig, midt i skjortestrykingen blir hjemsøkt av de forhutlede spøkelsene av Oppegård-grenen av familien og bestemmer deg for omsider å ringe dem. Når det blir lyst. Og så er det de dagene man får reisning bare ved tanken på å legge fingertuppene i hudfolden under et kraftig skulderblad – alle har vi jo vært gjennom de periodene.
Etnografisk observasjon
Fra en tegneseriebutikk i Akihabara, Tokyo.
Folk tror at japanere er konforme, men det handler ikke om det. Det er bare det at de har et ekstremt utviklet øye for detaljer. Jeg viste dette bildet til en japansk pike som var på besøk for noen uker siden sånn at vi kunne le litt sammen av hvor latterlig haha konforme japanere er, men hun var helt sånn: han til venstre med stroppen ned på overarmen er crossdresser og hører til et sånt typisk aktuarmiljø som digger Tori Amos, Kahimi Karie og Kate Bush og sånn. Han neste er en individualistisk senhippie, sikkert veggis og gla'buddhist. Han i den gule skjorten er Bakuninistisk anarkist med markedsliberalistiske tilbøyeligheter og sans for latinamerikanske danserytmer og han til høyre er en typisk sånn mammadalt som drikker håndvispet grønn te på verandaen i Gifu og lager leirkrukker i hemmelighet. Sånn er japanere. Kryptoindividualister med sans for de små forskjellene.
Eksperimentelt Schmeksmerimentelt
Hvitvask, ja vel. Men er'e eksprementellt'a?
En journalist fra Morgenbladet spurte meg om jeg kom til å være lei av ordet "zeitgeist" når jeg var ferdig med lanseringen av min debutroman Pragma, men ærlig talt er ikke det ordet i aktivt bruk i så mange andre norske redaksjoner så det har jeg overlevd fint. Ordet "eksperimentelt" har derimot begynt å gå meg på nervene.
En eksperimentell roman står for meg som noe som er konstruert for å teste grenser. For eksempel: Alle flyr omkring og har det helt okei med fire vinger og propell, men så tar brødrene Reynolds og surrer på en faststoff-reaksjonsmotor og sveiser på V-formede vinger og får kontrakt med forsvaret, og etter førti millioner dollar og femten kjekke unge menn lyngrillet og most ned i Nevadas ørkensand avbrytes eksperimentet og Reynoldsbrødrene kjøper isteden en mikrobølge-rigg og begynner klinisk testing av fokuserte mikrobølger (såkalt spinalvæskekoking) mot revmatiske plager. Det er eksperimentering. Sånn dør prøvekaniner en ærefull død. Sånn oppdager man penicillin.
Det jeg har gjort er å lese meg opp på eksperimenter som andre har gjort, undersøkt resultatene og applisert dem for å fortelle historien min så enkelt og effektivt som jeg makter. Eksperimentene er allerede gjort fra midten av femtitallet og utover av folk som William Burroughs, JG Ballard, Donald Barthelme, Ben Marcus, David Foster Wallace, Tor Åge Bringsværd, Axel Jensen, John Erik Riley, Thure Erik Lund, George Saunders, Carel Capek og William Gibson. Det jeg har forsøkt meg på er applisert grunnforskning. Jeg har ikke prøvd å være original, jeg ser ikke på meg selv som en eksperimentell forfatter: Jeg har prøvd å lage en kort bok om et stort tema. Jeg har gjort alt jeg kan for å ikke kjede leseren. Jeg har prøvd å være en effektiv forteller ved å ta i bruk nye metoder utviklet siste førti-femti år. Uortodokst og uvanlig? Tusen takk, det ser jeg også – spesielt i norsk perspektiv. Men den grunnlitterære eksperimenteringen som ligger forut for min bok tar jeg hverken æren eller skylden for. I arbeidet med Pragma har jeg ikke vært en oppfinner, men en som integrerer. Ikke for å sprenge nye grenser, men i et forsøk på å lage noe vakkert og godt som fungerer så effektivt som over hodet språklig mulig.
Genial anmelder
Stavanger Aftenblad sin anmelder Sigmund Jensen (forfatteren bak Hvite Dverger, Svarte Hull og Gammaglimt) er på mange måter en av mine favorittmennesker idag. At han var en god forfatter hadde jeg fått med meg, men at han var en sånn drivende dyktig litteraturanmelder visste jeg ikke:
«Pragma» er på mange måter en eksepsjonell bok i norsk litteratur. Jeg kan ikke i farten komme på noen som har vært like sprelsk og eksperimentvillig, og som på sett og vis også har komponert en roman som var det en Hollywood-film.Skogsruds «Pragma» er nesten like presist, effektivt og underholdende klippet som f.eks. «Matrix», eller for den saks skyld den fabelaktige «Brazil» av Python-medlemmet Gilliam, i den grad det lar seg gjøre å sammenlikne film og litteratur på denne måten.
Tusen, tusen takk
Tusen takk til alle som kom og gjorde gårsdagens boklansering til sånn en feiende flott opplevelse. Utrolig hyggelig at så mange tok turen! En helt spesiell takk til Rolf Wallin og Bonk som ga oss store musikkopplevelser og til John Erik Riley som var modig nok til å spontanredigere blodferskt litterært stoff fra scenen og dessuten gjorde seg godt som taus tombola-birgitte. Takk til min kjære redaktør Mattis som var trygg og fin konfransiér, og takk til Monica som holdt i trådene og koordinerte i kulissene og til Mono som var et helt førsteklasses sted å slippe bok.
Tusen, tusen, tusen takk alle sammen!
Hverdagskyborgene blant oss
Til høyre i bildet: Molly Brown, en av verdens mest velfungerende kyborger. Hun har en genetisk feil som fører til svulst-dannelse på den delen av nervesystemet som har med hørsel å gjøre. På grunn av dette har hun vært nødt til å fjerne hørselsnervene helt fram til selve hjernestammen, noe som selvsagt har ført til total døvhet. Ved hjelp av et avansert programmerbart høreapparat og elektrostimulatorer stukket direkte inn i hjernestammen har hun fått en slags hørsel tilbake – men nå må nervesystemet hennes lære seg å tolke den nye datastrømmen som naturlig lyd. New Scientist (28. august 2004) har stilt henne noen spørsmål, og svarene gir meg asossiasjoner til kyberpønk og superhelt-tegneserier. Et lite utvalg:
Whose voice did you hear first, and what did they say?
It was Steve's. He punched a button and there was his voice … beautiful! He said, "Listen to my voice. How does it sound? Testing one, two, three, four, baseball, cowboy, hot dog." I can remember. If I lived to be 1000 years old I would never forget it.
Do you think your hearing has been enhanced in any way compared with your natural hearing before all this began?
Oh, I do. I know I hear things that others don't. I hear metal detectors in buildings buzzing, and when I ask others if they hear it they always say no.
Do things sound artificial?
Oh, it's very artificial. Very synthesized. But the longer I use it and get used to it, the more natural it sounds. The brain is pretty adaptable.
Do you turn the device off at night?
I do take it off at night. And once I am out, I am gone. I do occasionally sleep with it. I can hear traffic from about half a mile away and it drives me nuts. But I can turn it off. Sometimes I get all tense at sounds I am hearing, or when people are annoying me. But then I remember, ah, I can turn it off!
Spikern på huet
"Nothing demonstrates our nostalgia for factory work as well as a modern gym."
Mark Greif i artikkelen "The Fit and the Dead" i septembernummeret av Harpers.
Plysjherligheta
Med det samme jeg fikk øye på disse dokkene hos Walgreens i Brooklyn følte jeg ondskapen. Og da jeg forsiktig klemte på en og den med liten metallisk stemme begynte å be på rim, gikk jeg og hentet noe skarpt og takkete i kjøkkenavdelingen og massakrere hele jævla plysjmenigheten i et inferno av rosa polyesterstopp og beintråkka digitale mikrominareter.
I dag søkte jeg dem opp på nettet, og fant ut at de er blitt så populære at produsenten har utvidet serien med disse:
Jeg merker at jeg mildner med det samme. Det er galt av meg, men hengte plysjhellige, mjuk-kristne religionsprofitører er mye lettere å forholde seg til. Greia er at du drar i den og så ber den (for sitt liv, får vi vel tro?).
Syltynn skorpe
"I began to feel that I was losing my identity, that the person that I called "Clay," the person who put me in this place, the person who volunteered to go into this prison -- because it was a prison to me; it still is a prison to me. I don't regard it as an experiment or a simulation because it was a prison run by psychologists instead of run by the state. I began to feel that that identity, the person that I was that had decided to go to prison was distant from me -- was remote until finally I wasn't that, I was 416. I was really my number."
In August 1971, an advertisement appeared in the Palo Alto Times: "Male college students needed for psychological study of prison life. $15 per day for 1-2 weeks..." Seventy men responded. They were then assigned randomly, by a flip of coin, either to be guards or prisoners.
Those assigned to be prisoners were subsequently "arrested" in their homes by Palo Alto police. They were booked at a real jail, then blindfolded and led to the basement of Jordan Hall, which had been remodeled to resemble a real prison. Each prisoner was searched, stripped naked and deloused. They were then made to wear smocks with their prison ID numbers both in front and in back. Those assigned to be guards were given uniforms and instructed to maintain control of the prison but not to use violence. What happened next was so shocking that the experimenters (i.e., the psychologists) had to call off the planned two-week experiment after only six days.
Les mer om Stanford Prison-eksperimentet
prisonexp.org har video og bilder.
Troll i Eske
Så tusler man rundt i lagerhallen som utgjør antikvariatet Far&Sønn borte i Sannergata – og så snur man intetanende på en eske og møter dette. Her ligger det pokkertameg en hel horrorfilm og venter. Basert på Theodor Kittelsen og Edgar Allan Poe, for eksempel. Eller et hørespill fra 1957: "Radioteateret presenterer kriminalhørespillet Jostein Gibb og Sametrollmaskens Forbannelse."
Boklansering onsdag 15. september
Nå blir det fest, og du er herved hjertelig invitert:
Tiden Norsk Forlag lanserer Simen Svale Skogsruds debutroman Pragma.Rock! Samtidsmusikk! Høytlesning! Premier!
Onsdag den 15. september feirer vi utgivelsen av Simen Svale Skogsruds debutroman Pragma på MONO. I tillegg til en behørlig presentasjon av boken vil det i løpet av kvelden blir ballong-samtidsmusikk ved Rolf Wallin, forfatteren John Erik Riley vil presentere blodferskt litterært materiale, og rockehuene i Bonk (der flere av medlemmene har bakgrunn fra det legendariske bergensbandet AmEx) stiller med en kort, hard minikonsert.
Vi håper du tar turen ned til MONO (Pløensgt. 4, ved Youngstorget) og feirer med oss neste onsdag klokken 18:00.
hilsen
Tiden
På kulturbeitet
Jeg har vært en tur på Kulturbeitet i P2 idag og snakket med Ane Kolberg om boken min. Her kan du høre hvordan det gikk.
Pornopoesi
Dumpet over dette utklippet fra et japansk pornoblad i et antikvariat i Skippergata. Aner ikke hva som er sammenhengen, men teksten er vakker:
It remembers the time to be small in the moment
that the wind lashed a face.
While looking up at the sky at night,
it lives and it will go to the chest
in the remembrance at the time.
(se også Super Dollfie)
Skilt ved fødselen 2
Olaug har startet en serie om kjendiser som ligner på hverandre på bloggen sin. Men det er ikke bare kjendiser som ligner på hverandre. Det var faren min som først gjorde meg oppmerksom på det en kveld vi var ute og ruslet i regnet: at noen ting minner om kjendiser også – sånn som disse søppelkassene i Akersbakken.