Usannsynlig knall med vår. Først og fremst ville jeg bare si det. Og så vil jeg benytte anledningen til å anbefale boken Going Sane av Adam Phillips:
I Going Sane tar Phillips til orde for en rikere forståelse av hva det handler om å ha et sunt sinn. I følge Phillips opererer psykiatrien med et rikt begrepsapparat hva gjelder patologiske sinnstilstander, mens man stort sett definerer det normale som fraværet av galskap – eller i værste fall som en slags tilstand der man har klart å undertrykke galskapen og forme seg selv til en slags personlighetsløs, veltilpasset "samfunnsdings". Resultatet er at galskap både fryktes og dyrkes, mens fraværet av galskap paradoksalt nok sees på som kjedelig men ønskelig. Boken er litt langdryg i argumentasjonen sin, og strekkes kanskje litt usikkert mellom en lett, populær framstillingsform og et slags halvkokt akademisk format. Men siste kapittelet der han framlegger noen spor til en ny, rikere forståelse av "sanity" rettferdiggjør hele den rotete turen. (Hva er forresten et godt norsk ord for "sane"? Tilregnelig, fornuftig og litt (men ikke for) normal?).
Fruktbare idéer inkludere et skille mellom dyp og grunn tilregnelighet. Den grunt tilregnelige søker et liv uten konflikt. Et liv i fred, uten vondskap eller grådighet. For å oppnå dette, forsøker den grunt tilregnelige å nedkjempe eller benekte sine negative impulser. Den grunt tilregnelige har tilpassningsdyktighet som sin religion. Den "dypt" tilregnelige aksepterer sine antisosiale impulser som en naturlig del av sin person og søker å kanalisere sin grådighet, sin narsissisme inn i sosialt konstruktive handlingsmønstere. Den dypt tilregnelige søker en harmoni mellom sine egne begjær og de til menneskene rundt seg – og er på den måten ikke opptatt av ren tilpasning, men av en konstruktiv forhandling av sosiale relasjoner som innebærer både en konstruktiv motstand, og en jakt på positive synergier (vinn-vinn-situasjoner) mellom sine egne og andres begjær. Den dypt tilregnelige er trassig og ydmyk, mens den grunt tilregnelige er kompromissvillig og selvfornektende. En nyttig distinksjon, som avklarer en tredje vei utenfor både kompromissløshetens (og galskapens) ensomhet og pragmatismens selvoppløsende, falske fellesskap. Spørsmålet er bare om ikke Phillips' begrep om den "grunne tilregnelighet" ikke i seg selv er en form for galskap som bare framstår normal fordi den er så utbredt og kjedelig?
Vel – så skriver han også dette, som jeg synes er veldig inspirerende:
Indeed, the sane person is on the lookout for stories that are not family stories; for the ways modern people have found of inhabiting their histories in different ways. it would be sane now to wonder, for example, whether there are any alternatives to nostalgia, or the malign nostalgia that is to blame, in our uses of the past. Whether there are stories we can tell about ourselves that are not stories about the past. And the new sane person wants to be able to do this because he needs a new story about kindness. All the old stories are about cruelty, which might suggest to us that people aren't really very nice. Whereas it seems more likely to the sane person that we have so far come up with stories about goodness that give badness all the best lines. It is imperative, given this impoverished history – how silly, how enervated he tends to look when compared with the mad – the truly sane person has ways of being good, and of talking about goodness or kindness, that aren't just another opportunity to make us feel more ashamed and more sorry for ourselves.
Oppdatering: Når jeg tenker meg om, har jeg lest en knakende god slik historie som heter Matteus' Evangelium. Der har de snille masse bra "lines", og får lov til å være fienden til praktisk talt alle, og selv om menneskeheten kanskje framstår som relativt kjip, er sluttpoenget at mennesket alltid har muligheten velge det gode. Det som gjør at de snille virker så grenseløst kule (både gode og spennende og tøffe (og modige) på en gang) i den fortellingen er kanskje at når man er så "deeply sane" som Jesus (trassig og ydmyk som pokker), framstår man for den jevne almenhet som en komplett kanakkas galemattias – og når man så på toppen av det hele får stor makt, får man alle mot seg, og når man har bra fiender, får man raskt masse bra "lines". Når det er sagt, ligger det kanskje noe i familiebakgrunnen hans dette med hans vanskelige oppvekst og måten han kommer på kant med samfunnet på. Årsaken knyttes jo til en viss grad tilbake på hans far, uten at man henfaller til snakk om familieforhold, ørkesløs psykologisering eller nostalgi.
Going Sane av Adam Phillips var det altså.
Daisy, Daisy, I'm half crazy!
R. D. Laing
(som lot pasientene styre sitt eget asyl på Kingsley Hall en gang på 60-tallet. Levende skildret av Axel Jensen (en av pasientene) i "Trollmannen fra Ålefjær" og sikkert også i noen andre bøker han skrev også. Axel Jensen: trassig mot alle "squares" og ydmyk i forhold til egen kunst. En stor mann.)
Dette var bare en digresjon. Knapt nok en kommentar. Men Laing og Jensen var to som bevegde seg i grenseland, samtidig som de var ekstremt bevisst på hva de gjorde.
Kommentar fra: gunnar den 5. April 2005, 22:39