Det har begynt å bli mye bøker her på mitt kombinerte sove- og skriverom. Flere bøker oppå og omkring hyllene enn det er plass til inne i selve hyllene, rett og slett. Ikke fordi jeg har så ekstremt mange bøker, kanskje, men fordi jeg ikke klarer å få meg til å kjøpe flere hyller. Fordi jeg er redd for hva som vil skje med Helse, Miljø og Sikkerhet hvis jeg bærer inn flere bjerkefolierte limtremøbler fra Ikea; fordi jeg nekter å kjøpe dyre "ordentlige" møbler – og når jeg en gang iblant våger meg på bruktmøbelsafari i hallen til Far&Sønn, så finner jeg bare søppel.

Det er ikke fordi Far&Sønn bare har søppel. Det er fordi bruktvarespotting er et krevende talent: I en vrakhaug av teakmøbler som selv ikke en farmor kunne elsket, må man være i stand til å fordomsfritt møte hvert møbel som det unike enkeltmøbelet det er, og ved fantasiens hjelp forstå potensialet for skjønnhet i hver og en av dem. Gamlekjæresten min Marylou behersker denne kunsten. Der jeg ser et inferno av dritt, ser hun en hall av muligheter – av potensielle skatter (i det rette hjem, i den rette sammenhengen, til det rette spisebordet, und so weiter…). Det foregår for eksempel sånn: Marylou peker på noe dritt og går forbi annen dritt. Jeg går bak og kjøper litt av den dritten hun har pekt på, og når jeg kommer hjem og får pælma dritten inn i sammenhengen kan jeg se det jeg også. Wow … Jeg ser møblene slik hun så dem.

Det handler ikke bare om smak. (Jeg har da vel smak!) Det handler heller ikke om fantasi. (Jeg har jo fantasi!) Det handler om tålmodighet og fordomsfrihet. Og fordi jeg er Ikea-trett, møbel-fordomsfull og shopping-utålmodig, har de voksende bokhaugene mine fått en lei uvane med å brake utover gulvet ved den minste provokasjon.
Sånn som nettopp nå.

Irriterende nok. Men av og til er det i grunnen greit å få snudd bunken.Man kan for eksempel møte noen gamle venner.

Denne gangen møter jeg dem i form av en liten bunke gulnede lanterne-bøker utgitt mellom 1975 og 1980. Plutselig ligger de utover gulvet mitt, prydet med surrealistiske air-brush fantasier signert Peter Haars. [Apropos Peter Haars: Han illustrerte så mange bokomslag på sytti og åttitallet, at jeg i yngre år var overbevist om at det var snakk om en hel stilperiode i norsk bokdesign. Kall det gjerne den popindustrialfabulerende airbrush-perioden, om du vil. Senere oppdaget jeg at det rett og slett dreide seg om én enkelt, svært produktiv og hårete østerriker i eksil. Altså: Peter Haars som nylig døde ung – bare 64 år gammel og ble stedt til hvile for et par dager siden. Det var sørgelig å høre det. Det er bare å ta av seg hatten og bukke og takke og ønske lykke til på ferden.] Jeg snakker om bokserien Nazar. Fem science-fiction antologier/fanziner redigert av heltene Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Når jeg blar i dem, husker jeg hvor mye de to bustehodene betydde for meg i tenårene. Eller: det er ikke bare at de betydde mye. Jeg er redd d'herrer rett og slett har konstruert en ikke uvesentlig del av hjernen min!

Jeg fikk første gang mistanken om dette for omtrent syv år siden. Jeg skulle lage en sak om Cronenberg-filmen Crash for NRK. Crash handler om en subkultur av forblåste sjeler med et erotisk forhold til bilisme og trafikkulykker, og jeg trengte noen til å si noe fornuftig om hva nå enn det liksom skulle bety. Jeg hadde allerede intervjuet kinosjef Ingeborg Moræus Hansen som (av høyst personlige grunner) hadde bannlyst filmen fra Oslo-kinoene. Hun hadde til og med skadet seg på sykkel og nektet å la seg avbilde med sår i ansiktet – derfor hadde vi bare fått filme henne fra pannen og opp. Det ble for så vidt isolert sett artig TV, men svarene hennes var utspekulert kjedelige. (Æsj, ringrever! Journalistens nemesis!) Jeg ble nødt til å ringe selveste Cronenberg sjøl, men han ble bare snurt: "But, man … you sound like you don't like the film!?" (Herreguudamann!? En sart brannfakkelkaster?)

Toppen av hodet til Moræus Hansen og en mutt og sår Cronenberg. Jeg hadde altså ikke fått noe ordentlig oppklarende intervju, og jeg var begynt å bli desperat. Plutselig: Noe sa meg at Jon Bing ville ha et eller annet fornuftig å si om denne saken. For å si det sånn: Noe i meg hvisket at Jon Bing ville vise seg å være en ekspert på JG Ballard, forfatteren som hadde skrevet Crash, boken bak filmen.

Jeg hadde ikke tid til å sjekke. (På den tiden lå internet fremdeles i sine sparkebukser og bablet.) Jeg var rett og slett nødt til å satse på flaksen.

Jeg ringte mannen. Og før det hadde kimt to ganger, tok han telefonen.

– Bing, sa han.

Jeg forklarte kort mitt forehavende. Kunne han si noe om Crash, mon tro?

– Kom i tre tiden, sa han og brøt linjen.

Jeg satt igjen med en uggen følelse. Han visste at jeg kom til å ringe … Han satt søren meg og ventet på meg. Jeg mener: Come to daddy, ikke sant.

Den paranoide tanken slo jeg selvsagt raskt fra meg. Man prøver generelt å holde psykosene på en slags armlengdes avstand.

Som avtalt møtte jeg opp med en fotograf ved huset hans på Smestad noen timer senere. Selve Bing var omtrent som forventet: Bustete, hyggelig, smart, rund. Han viste oss inn i de skuffende lyse, luftige værelsene i huset sitt. Det var på mange måter flotte rom, med god kunst og artig keramikk og miniskulpturer og mye sånn kunsthåndverk som 68'ere har veldig sansen for. Hvis vi hadde jobbet for Bonytt, hadde vi vært euforiske, men vi var ikke kommet for å portrettere smakskongen og interiørmannen Jon Bing. Vi skulle diskutere en mørk film om eksistensiell kjedsomhet og skremmende futuristiske perversjoner. Vi var kommet for å møte science-fiction übernerden, framtidstenkeren og den uortodokse jussprofessoren Bing. Og dette skulle på teve, og da er settingen kritisk. Disse lyse, sjokkerende normale rommene ville fullstendig kastrert den mytologiske Bing jeg var kommet for å formidle.

– Hvor vil du gjøre intervjuet? spurte han vennlig (men kanskje en tanke utålmodig?)

Jeg var et øyeblikk rådvill. Så: plutselig: Noe i meg rørte seg igjen. Denne gangen hvisket det ikke. Denne gangen fikk jeg – flash!– et bilde for mitt indre øye (tenk Profiler på TV2. Tenk veldreid, synsk psykomorderjeger som –flash! flash!– i et drømmesyn ser rommet der udåden vil bli begått …) Som i en drøm så jeg en trapp som ledet ned til et dunkelt rom. Veggene dekket fra gulv til tak med gamle paperbacks. Eimen av sigar. (Røkte virkelig Bing? Jeg tvilte på det. Han var liksom ikke typen. Likevel hadde drømmesynet mitt en eim av eksklusiv tobakk.) Jeg så en overdimensjonert datamaskin på et tungt skrivebord i eik. Midt i rommet, et eget, lavere bord for samtaler, cognac og røkning. Der drømte jeg om å intervjue Bing. Mot en bakgrunn av amerikansk "smuss"-litteratur som Bing hadde lest i filler mens jeg for min del fremdeles slet med å stave meg gjennom Fifi og Fofo.

Bing kremtet. (Jorden kaller!)

– Jeg så liksom for meg noe helt … Har du ikke et arbeidsrom? våget jeg meg. Bing smilte lunt. Som om han visste at jeg skulle si nettopp det. Midt i en hylle med håndlaget glass (mye koboltblått, tror jeg) åpnet han en hemmelig dør. Bak døren: en liten trapp som ledet ned i et dunkelt rom med en lett eim av sigar … Eksakt slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg vet ikke om rommet hadde dukket opp der fordi jeg hadde drømt det, eller om jeg hadde drømt det fordi det allerede fantes der … men på en måte var rommet mer som jeg hadde forestilt meg enn jeg hadde klart å forestille meg. Hvis sånt går an.

Uansett: jeg fikk intervjuet ham ved dette bordet mot en vegg av fillete paperbacks. Og for den saks skyld: Bing hadde ikke bare peiling på Ballard, han var faktisk selv oversatt Ballard-boka Vermillion Sands (Luftspeil, Gyldendal 1971), og hadde ved flere anledninger pratet med forfatteren. Jeg vurderte å slutte med research. Eventuelt bare gå over til ren transcendental meditasjon. Når jeg ikke tenker er jeg smartere enn meg selv, tenkte jeg.

Jeg stilte mine spørsmål, men mens han snakket hadde jeg denne konstante følelsen av en slags deja vu. Jeg visste hva han kom til å si, og mens han forklarte om novellen Why I Want to Fuck Ronald Reagan og Ballards bruk av konsumkulturens retorikk og reklamens virkemidler fikk jeg – flash! – opp et bilde av en naken, skranten kvinne i førtiårene: mørkt hår, stridbart blikk, slappe bryster. Hun står utenfor en campingvogn med en hagle i hendene. Det er da Bing får lyst til å vise meg noen av kvasi-annonsene som Ballard lagde. Han går ut av bildet og henter en gulnet paperback, blar fram til oppslaget og gir meg boken. Fotografiene virker underlig kjente. Jeg tenker: Kanskje Ballard er i kontakt med noe almenmenneskelig. Det er kanskje derfor Crash gjorde så stort inntrykk. Det er kanskje derfor jeg hele tiden vet hva Bing skal si. Fordi dette blyteppet av avgrunnsdyp middelklassekjedsomhet har bredt seg over verden som en ny kollektiv bevissthet. JG Ballard: konsumkulturens CF Jung? Jeg blar: Seksualiserte reklamebilder med aggressive cut-up-tekster. Se for deg en heslig Cartier-kampanje skutt av en sleivete Helmut Newton i en trailerpark i Texas. Jeg blar om, og så står hun der: damen med hengepuppene og haglgeværet. En anelse sjokkert smekker jeg boken igjen. Sjekker omslaget. "Nazar 1: Timeglass", en science-fiction antologi redigert av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Peter Haars har spraymalt en fosforgrønn hånd som strekker seg gjennom en rift i tiden. Og jeg kjenner følelsen: Flash!– jeg sitter der, tretten år gammel … a long, long time ago in a galaxy far, far away– jeg sitter på gulvet foran den lille science-fiction hylla på Deichmans hovedfilial anno 1985 med akkurat denne boken mellom hendene (biblioteksinnbundet med kraftig kartong og transparent kontaktpapir). Jeg ser på disse nakenbildene. Jeg leser de sjuke, seksualiserte tekstene til Ballard (som absolutt ikke egner seg for trettenåringer (eller snarere tvert imot?)). Og jeg husket den intense friksjonen mellom hodet mitt og disse bildene og tekstene – kjente hvordan temperaturen steg i den grå massen. Hvordan det knitret i nerveceller, hvordan de tilsynelatende meningsløse ordsammenstillingene lagde deliriske bilder i skallen min uten at jeg skjønte hvorfor. Hvordan. Dette var Pompel&Pilt ganger millioner, pluss hagler og hengepupper. Jeg erhelt overbevist om at viktige kabler i skallen min fant nye og langt mer fruktbare løp i disse minuttene. Og så går det opp for meg: Hvorfor det føles som om jeg kan lese tankene til Jon Bing.

Det er rett og slett fordi jeg kan det.

Fordi han har skrevet dem ned.

Og fordi jeg har lest så mange av dem, og de av andres tanker han og Bringsværd samlet i antologiene og romanene sine. Jeg har lest dem og "glemt" dem. Men det har knitret. Det har kokt. Og de lettpåvirkelige tenårings-nevronene mine har danset etter Bing&Bringsværds pipe. De har sådd sine frø. Som min gamlekjæreste Marylou kan finne møbler og andre vakre ting som jeg selv ikke klarer å forstå verdiena av, har Bing og Bringsværd pløyet gjennom all elendig science-fiction, og all teit fabelprosa og samlet skattene i antologier og brukt dem som inspirasjon til sin egen skjønnlitteratur. Takket være dem var det lett for meg og andre norske lesere å oppleve bredden og kvaliteten i den fantastiske delen av verdenslitteraturen.

Bing&Bringsværd-nevronene er spredt tynt utover i hjernen min og definerer meg slik en tåkedis setter et bestemt preg på en morgen i april. Jeg ser for meg at jeg kan samle alle de nevrale koblinger som kan tilskrives Bing&Bringsværd til en liten klump: Jeg ser for meg en mengde hjernevev omtrent på størrelse med en hasselnøtt. Jeg har døpt denne biten av hodet mitt for Bing&Bringsværd-kretsen, og jeg er veldig takknemlig for den. Tusen takk Jon Bing og Tor Åge Bringsværd.

* * *

Noen Bing&Bringsværd-verker som har svidd seg inn i hjernen min (beskrevet slik jeg husker dem fra tenårene):

Lunarium, Bing&Bringsværd 1969
Månen sett gjennom mytologiens og den fantastiske litteraturens briller. (Der de unge menn skriver freidig brev til Pan-Am og ber om å stå først i køen når det åpnes for måneturisme. Bestillingsbekreftelsen er gjengitt i boken. Nå i 2005 er Pan-Am en skygge av seg selv, og vi vordende romturister må ta til takke med at Richard Branson har lovet å ta oss med en tur såvidt utenfor atmosfæren for en kvart million eller så. Skuffa!)

Nazar-serien. Bing&Bringsværd (red.) 1975-1980
Fem bøker som kom ut mellom 1975 og 1980. Redigert som en mellomting mellom antologier og fanziner introduserte de norske lesere for hele bredden av den fantastiske litteraturen fra Philip K. Dick til Italo Calvino. Her stiftet jeg mitt første kjenskap til Stanislaw Lems burleske robot-fabler, Ray Bradbury sine eventyrlige bagateller, Isaac Asimovs fiksjonaliserte teknofilosofiske essays og Robert Heinlein og JG Ballard sine kullsvarte, politisk ladete framtidsvisjoner.

Den som har begge beina på jorda står stille, Bringsværd 1974
Den første "digresjonsromanen" til Bringsværd. Digresjonsroman er en anarkistisk litterær strategi som er basert på loven om at "alt henger sammen" – noe som innebærer at alle asossiasjoner er relevante – noe som skaper gøyal litteratur som kanskje til og med føles enda friskere nå på skoleflinke totusentallet enn jeg kan forestille meg at det gjorde på det psykedelo-marxistiske søttitallet. (Jeg kan jo egentlig ikke vurdere det. Jeg var jo født, men som toåring var jeg foreløpig fullstendig blind og døv for tidsånden.) Oppfølgeren "Syvsoverskens dystre frokost" fra 1976 er også noe å få med seg, hvis man er en slik som klarer å sette pris på radikale digresjoner.

Pinocchio-papirene, Bringsværd 1978
Bringsværd finner det optimale forholdet mellom digresjon og struktur. Romanen ser ut som en bortimot tilfeldig haug med dokumenter, men føles som et drama med framdrift. En slags frankenstein-fortelling med botaniske overtoner, hvis jeg ikke husker feil.

Og så må man få med seg Bløtkakemannen & Apachepikene (1972) samt Pustehull (1989). Jeg husker ikke hva det evt. var med Apachepikene, men jeg forelsket meg i Bringsværds venstreorienterte super krem-terrorist Bløtkakemannen (aka Van Thommesen) som fyller Natohovedkvarteret på Kolsås med krem og hugger opp datidens forstokket konservative Morgenbladet med øks i protest mot deres støtte til Trygve Hegnars tilsvarende øksedrap på Kjartan Slettemarks Vietnam-bilde. Bløtkakemannen er muligens noe utdatert nå, men det er verst for oss. [Oppdatering: I fjor utkom visst alle Bløtkakemannen-historien i samlebind illustrert av Knut Nærum (Gyldendal).]

Jon Bing har skrevet barnebokserien om bibliotek-romskipet Alexandria. Bøkene het Azur, Zalt, Mizt, Flod, Tanz og kom i perioden 1975-1985. De handler om en gjeng bibliotekarer som seiler med solvindene for å samle sammen all den kunnskap universets ulike sivilisasjoner har tilegnet seg. Hovedpersonen het Benji, såvidt jeg kan huske, og i hver bok opplever han et eventyr på en ny planet. Jeg husker ikke så mye konkret fra bøkene lenger – men en scene sitter som frest inn i ryggmargen: Benji lurer på noe, han må gjøre litt research og henter fram en lyspenn fra penalet sitt og setter seg ved en billedpult og har en audiovisuell dialog med romskipets enorme arkiv. Jeg husker at jeg var helt fjetret av tanken, og selv om jeg alltid har likt ekte bibliotekarer godt, var det noe skuffende over virkelighetens biblioteker etter det. Men da noen på universitetet viste meg internet på starten av nittitallet kom denne scenen tilbake til meg, og fremdeles tenker jeg på den når jeg av og til må lene meg tilbake fra skjermen i herlig overveldelse over hvor feiende flott og nyttig virkelighetens levende bibliotek har blitt.