I sommer gikk jeg langs jordene i Frogn sammen med min venn Mons som er elleve år og like tynn og hengslete og opptatt av drager, monstere og roboter som jeg selv var – og fremdeles er. Langs veien møtte vi på et par digre landbruksmaskiner som holdt på å felle og kviste noen trær. Moderne skogbruksmaskiner ser ut som roboter på hjul og på litt avstand var det lett å forestille seg at de to maskinene holdt på i skogen på egenhånd: De hydrauliske tømmerhoggerkompisene Timbco og Logman småprater om vær og trekkfugl trådløst via bluetooth mens de flathogger et halvt mål i timen.

Jeg påpekte det for Mons. – De ligner på robotene du pleier å tegne, sa jeg.
– Ja, sa han og smilte lurt. – Rottehjerner, sa han.
– Rottehjerner?
– De trener opp rotter, putter hjernene deres på syltetøyglass og stikker ledninger i dem sånn at de kan styre robotene.
– Hehe, genialt, sa jeg. – Mye billigere enn å bygge dyre elektronhjerner. Og så ble vi gående og fantasere om hvordan det kommer til å bli på landsbygda når hele jorbruket blir styrt og drevet av elektromekaniske gnagerkyborger. Men vi mente ikke noe med det. Det var bare et tankespinn … Så det var med en blanding av forferdelse og mørk fryd jeg leste at at amerikanske forskere har dyrket en rottehjerne på 25.000 hjerneceller som er istand til å styre et jagerfly:

“It’s essentially a dish with 60 electrodes arranged in a grid at the bottom,” DeMarse said. “Over that we put the living cortical neurons from rats, which rapidly begin to reconnect themselves, forming a living neural network – a brain.”

Les hele artikkelen

Salamanderkrigen, anyone?