Craig Limbastic rører og opprører sitt publikum på Maria i Berlin
(foto: Paul Lund)

Inspirert av gjør-det-selv holdningen til slam-poeter og undergrunnsræppere har det vokst fram en levende avantgarde-limerisme i USA. Først og fremst er det på vestkysten, blant forstadskidsa i Berkeley og Hillsborough, at det har vokst fram en vital scene med pulserende limeristisk poesi framført i overfylte garasjer og kjellerstuer for anledningen konvertert til suburbane nattklubber. Nylimerismen har truffet en nerve hos unge hvite amerikanere: Eminem-generasjonen som ikke er tilfreds med å være hip-hopen og slam-poesiens klønete annenrangsnegere. Limerismen er hvit – som en entusiastisk publikummer sa det til San Francisco Gate: "Nu Limerism? It's got white pulse". På mange måter forholder nylimerismen seg til slam-poesien på samme måte som metal-musikken sto i forhold til bluesen, og Craig Limbastic (17) er nylimerismens Iggy Pop.

Jeg hørte ham første gang da han besøkte østkyst-venner på Crashpad i East Village, New York. Og det var en skjellsettende opplevelse. Ikke ante jeg at limericken kunne være så jævla sexy. Til da hadde jeg alltid sett på limericken som et hult skall av en metrisk form – et poetisk rompehull som utelukkende kunne brukes til å levere corny groviser på vitsesidene til Se&Hør. Men snart burde man jo venne seg til det: at i den postmoderne kværna er jo nettopp de utpulte, traurige og totalt ubrukelige kulturfenomener som viser seg å boble til overflaten når tiden er inne og tilby en platform for radikalitet og nyskapning. Vi kan for eksempel snakke om en renovasjon på linje med populærmusikkens gjenoppliving av ortodoks rock.

Anyway. Nå oppdaget jeg at Craig og hans entourage av USA's ypperste unge limerister holdt show på Maria i Berlin sist helg, noe jeg dessverre gikk glipp av. Men via bekjente har jeg nå endelig fått tak i de to eneste samlingene som foreløpig er utgitt (håndheftet på gutterommet): Suburban Glimmerhymes og Neo Limeristo Manifesto. Jeg kommer tilbake med mer når disse ankommer i posten.

På en måte føler jeg at jeg har lett etter noe slikt hele mitt liv. Det er godt å endelig være i kontakt med et uttryk som føles helt autentisk avantgardistisk!