Det er så typisk, ikke sant: Den følelsen når du sitter fast i ettermiddagsrushet og merker at du tikker. Akkurat den følelsen der, ikke sant: Den der når du brått bryter linja og innser at du er en infiltratør – en elektrisk kneler i apekostyme. Eller når du føler deg som lykkens skum, og plutselig, midt i skjortestrykingen blir hjemsøkt av de forhutlede spøkelsene av Oppegård-grenen av familien og bestemmer deg for omsider å ringe dem. Når det blir lyst. Og så er det de dagene man får reisning bare ved tanken på å legge fingertuppene i hudfolden under et kraftig skulderblad – alle har vi jo vært gjennom de periodene.
Kommentarer
Jeg har det aldri sånn. Bortsett fra på søndager og mandager. Og tirsdager. Og fredager. Og lørdagmorgener mellom 13 og 14. Okei, greit, jeg gir meg, du har rett, Simen. Du har alltid rett. Jeg har det sånn hele tiden, hele fuckings tiden.
Kommentar fra: Dag B. den 25. September 2004, 15:51Litteraturen er sånn, Dag. Den løfter det private til almenmenneskelige høyder. Sånn er litteraturen.
Kommentar fra: simen den 25. September 2004, 16:19eller hva med de dagene der alt er fint. fin sol, fin sykkel, fin sex, men allikevel er det noe som mangler. HVA er det som mangler? blir vi aldri fornøyde?
Kommentar fra: nina den 27. September 2004, 20:34--- det er bare å lese Predikeren, gml.t., alt er tomhet, alt er forutbestemt og det er viktig å nyte god mat og god vin.
Kommentar fra: benedikt den 27. September 2004, 21:17Herregud, Simen. Jeg trukke det. Du er helt fjern fra folk. Folk flest er ikke opptatt av sånt. Folk flest vil bare ha seg en skogmus før kveldsnytt og bruker kvelden til å fantasere om de verdensomveltninger som kan gjennomføres med alminnelige husholdningsartikler.
Kommentar fra: trygve den 29. September 2004, 13:56Kommentér