I fjor, omtrent på denne tiden, jobbet jeg full tid med å lansere min første roman. Selv om jeg fikk flere fine presseoppslag og gode anmeldelser var det bare å innse at jeg druknet i mengden og at jeg mest sannsynlig aldri ville hørt om Pragma hvis det ikke var for at jeg hadde skrevet den selv.
Det samme problemet har jeg med andre aspekter av den kulturelle underskogen. Jeg har venner som holder seg godt oppdatert innen ulike felter av Oslos kulturtilbud, men jeg har ikke tid til å ringe rundt til alle hver uke for å få vite hva jeg bør få med meg. Og når jeg en gang i blant kommer over en godbit fra en plakat på dassen på Robinet, eller Rolf forteller meg om en fet konsert med en japansk støy-maniac som lager poetisk feedback med femten gitarpedaler, to trekkoppbiler og grovt sandpapir kan jeg ikke spamme alle vennene mine med mail hver eneste gang.
Derfor har Even Westvang, Alexander Staubo og jeg selv laget nettstedet Underskog. På Underskog kan man tipse hverandre om saker og ting man burde få med seg i Oslos underskog. Man kan se hva venner og bekjente har tenkt å gå på, hva de anbefaler og planlegge sin egen kulturaktivitet deretter. Som vi pleier å si: "Underskog er et nettsted du kan bruke sammen med folk du kjenner til å følge med på hva som skjer i Oslo og i livet."
Vi er helt i startfasen, og har sluppet inn et bitte lite antall brukere som i disse dager tester ut systemet for å luke ut bugs og tipse oss om hva vi skal fokusere på i videre utvikling.

There was a time when you could type “simen” in Google and get my page on lego-robotics as the top result. By (my) definition that made me the most famous Simen in the world! It was 1999 and my odd lego inventions was a hit with the Lego Mindstorms-pioneers – especially my pure-lego digital image scanner. I took the site down a couple of years ago while still getting a lot of hits and (a wee bit too many) e-mails with questions from kids building stuff based on my stuff. Anyway: On this momentous day I am putting the articles back online. They are technologically outdated but still kind of fun. Read more.


Av og til er man bare rett og slett heldig med uspesifiserte sydenturer. Å kjøpe en av Star Tour sine – jeg vet ikke helt hva de heter, Young at Heart? – superuspesifiserte praktisk talt gratis på-dagen spontanturer er sikkert risikabelt, men hordene av rosa strandaper inntar ikke disse kyster før neste uke så vi har feriemaskinen praktisk talt for oss selv og har fått tildelt en toetasjes suite med to terrassers, tre baderom, to soverom og et svalt arbeidsrom med et hendig lite kjøkken. Det hele bygget med kalket leca i Sydens typiske barokk-funkis anti-arkitektur. Så her pendler man mellom Autentiske Tradisjonelle Familiedrevne Restauranter som lover Autentisk Kretinsk (Kretansk?) Hjemmelaget Mat – barer som lover at de er Autentiske Old Time Rockesteder som har spilt "Classic Rock since the Year 1990" (føkk, jeg er gammel!) og når man går litt opp i høyden finner man endelig den autentisk-autentiske greske småbyen med svartkedde gamle damer som måler deg skeptisk fra sine klappstoler i skyggen av vinrankene, og der: i hjertet av det autentisk-autentiske Kreta finner du en autentisk-autentisk-familiedrevet taverna hvor man kanskje kan sitte i mørket sammen med tette, værbitte autentisk-autentiske olivenbønder og steinbruddsarbeidere og døyve sin strand-ape-stigma med ouzo og jovial, søreuropeisk machismo (jo, jeg er faktisk ganske god til å utsråle søreuropeisk machismo, faktisk) – men når man skal sjekke dagens autentiske-autentiske-spesialiteter på tavlene utenfor oppdager man skiltet som på klingende norsk annonserer at: "Her er favoritt restaurant til den norske forfatteren Tove Nilsens bok Kretadøgn" … og så returnerer man til sin suite med digitalkameraet fullt av skikkelig ironiske skråblikk på oppsatser av klassiske græske gipsfigurer og nyknuste potteskår og andre desperate krav på autentisitet i en by som i sin nåværende form åpenbart ikke er stort eldre enn Idol-Kurt – og så sitter man der og gosser seg i photoshop og klargjør bildene for internet-distribusjon til likesinnede glad-kynikere og så kommer reisefølget hjem, frisk og glad fra sykkeltur og meddeler entusiastisk at der oppe er det en fantastisk vin-dal og på toppen der kan du se ut over hele bukten og da skjønner du virkelig hvorfor de gamle grekerne trodde at den øya der ute var en forsteinet drage – det er så flott natur her har du forresten sett de lokale kri-kri-geitene? jeg går og tar en svømmetur jeg. Bedre mennesker kunne sikkert lært noe av denne opplevelsen, men jeg blånekter.

- Den ni-år gamle gorillamoren tok seg av den nyfødte ungen sin et par timer etter fødselen, før hun mistet interessen. Dette skyldes at hun ble oppfostret av mennesker, og dermed har det vanskelig med å føle tilhørighet ovenfor avkommet sitt, sier direktøren Lee Simmons.

Jeg er på Kreta for å begå tekst og føle meg ett med naturen og sånn. Det er litt dyrt og styrete å blogge herfra (via mobiltelefonen), så det kan hende det blir (nok) en skrinn uke på svale.org.

"The Network is the Enterprise" (Manuel Castells)
"The Network is the Message" (Manuel Castells)
"The Network is the Computer" (Sun Microsystems)
"The Network is the Security" (Jon Oitsik)
"The Network is the Game" (Amy Jo 'AJ' Kim)
"The Network is the Blog" (Jon Udell)
"The Network is the Market" (John du Pre Gauntt)
"The Network is the Model" (Jarvis Coffin III)
Bildet: Henholdsvis et gjær-protein sin topologi sett som et nettverk og et kart over seksuell kontakt. Begge er hentet fra dette galleriet av nettverksbilder.
Even har laget en edderkopp som bygger vakre kart over hvem som lenker til hvem på internett:
I've completed a crawler for the network sociology course I'm doing. In attempting to further and critique the methodology underlying the work of Richard Rogers (not the architect) I have put together a web spider in Python which goes off and looks for reciprocal links between domains.
Les mer og last ned pdf'er av lenkestrukturene rundt Arbeiderpartiet og Høyre sine nettsider: polarfront.org

Jeg var på et interessant multifaglig seminar om nettverksbegrepet på Institutt for Medier og Kommunikasjon oppe på Blindern nå på mandag. Det var mye å lære både om digitale og sosiale nettverk.
Blogger og førsteamanuensis Jill Walker snakket om det hun kalte "implisitte nettverk": Implisitte nettverk skiller seg fra eksplisitte nettverk ved at forbindelsene mellom nodene i nettverket impliseres av egenskaper ved nodene – mens de i et eksplisitt nettverk er knyttet sammen ved hjelp av eksplisitte lenker. For eksempel: Eksplisitte nettverk er det de fleste av oss tenker på når vi sier nettverk: vi tenker på et nettverk av T-bane-stasjoner (noder) som er eksplisitt knyttet sammen av T-bane-ruter (lenker) som lar seg tegne på et kart som et eksplisitt T-bane-nett. Implisitte relasjoner er relasjoner som ikke er spesifisert, men som lar seg oppdage. Fra før av har du en venn som heter Lars og er religiøst opptatt av Pet Shop Boys. I et intimt øyeblikk i heisen får du vite at din kollega Ina hører på Theatre fra Very-albumet hver kveld før hun legger seg, og forventer å bli tatt alvorlig når hun fastslår at It's a sin er det høyeste uttrykket for vår sivilisasjon (kun sidestilt med relativitetsteorien og bergpreknen). Du har oppdaget en implisitt relasjon i nettverket ditt, og hvis du ønsker kan du ekspisere relasjonen mellom Ina og Lars ved en passende anledning ved å introdusere dem for hverandre.
Når man sitter med en stor mengde data er muligheten til å navigere slike implisitte relasjoner svært verdifullt. En måte å tilrettelegge for impliserte relasjoner er s.k. "tags" som er tatt i bruk på tjenester som Technorati, Flicr og del.icio.us. Man "tagger" blog-innlegget sitt, fotografiet sitt, eller lenken sin med nøkkelord (denne teksten kunne f.eks. hatt nøkkelordene nettverk, uio, imk, seminar, jillwalker etc.). Ved å tagge informasjonen min slik, legger jeg til rette for oppdagelsen av implisitte relasjoner. På technorati kan du dermed navigere dette implisitte nettet ved å sammenholde bilder, lenker og blogg-tekster utfra hvilke tagger de har felles.
Personlig er jeg ikke så glad i tagger – i alle fall ikke enda, det er fremdeles for vanskelig å få en følelse av hvordan de andre brukerne tagger informasjonen sin, og kraften i opplegget kan først hentes ut når man opparbeider felles navnekonvensjoner slik at det er rimelig sjanse for at relasjonene som impliseres er meningsbærende for navigatøren. (For noen dager siden oppdaget jeg f.eks. at hvis du søker på "tag:new_york" på Technorati finner du stort sett tyske blogger, mens japanerne har slått seg ned på taggen newyork (uten understrekning).) Vi trenger noen verktøy for å få en følelse av hvilke implikasjoner taggingen vår har mens vi tagger – verktøy for å hjelpe oss å konvergere mot felles forståelse taggene betydning.
Men implisitte nettverk trenger ikke være så "eksplisitte" som tagging av data. Anbefalingene på Amazon er et eksempel på utnyttelse av dypere implikasjoner: På bakgrunn av min totale kjøps- og preferansehistorie finner Amazon bøker som jeg trolig kommer til å like ved å vise meg bøker som er likt av brukere som forøvrig liker de samme bøkene som meg. Amazon sine anbefalinger er rett og slett en (svært nyttig) eksponering av implisitte relasjoner mellom meg og andre brukere av butikken.
Jill mente at slike implisitte nettverk også representerer framtiden for skrivebordet på datamaskinene våre, og der er jeg hjertens enig: Det føles utrolig DOS-aktig å fremdeles være tvunget til å arkivere dokumentene sine i et kinesisk-dukke-aktig hierarki av mapper inni mapper inni mapper. Hva er det de tenker på? Framtidens digitale skrivebord lar meg klassifisere dokumentene mine (delvis automatisk) slik at det er klart hvilke sammenhenger de inngår i. Dokumentene mine vet hvem som har opprettet dem, redigert dem, hvilke prosjekter de inngår i, hvilke typer data de inneholder etc. etc. Og mitt skrivebord vil i framtiden først og fremst eksponere dette nettet av implisitte koblinger (vis meg dokumentene som er en del av samme prosjekt, vis meg alle photoshop-filene som er redigert av Even, etc.) Det virker som Apple sin nye Spotlight-teknologi er et skritt i denne retningen, men vi er ikke fornøyde før fil-hierarkiet er noe dypt og glemt i hjertet av datamaskinen som bare ingeniører og entusiaster trenger å bry seg med.
Til slutt viste hun fram dette bildet som er satt sammen av femti bilder som er tagget med "shadow" og "self" på flickr og demonstrerte på den måten effektivt kraften i implisitte relasjoner:

(se forøvrig composite-bildet av taggen "eiffel"!)
Okei, neste taler: Hvorfor kan de svakeste relasjonene ofte være de aller viktigste? spurte Terje Rasmussen og gav oss en fortreffelig innføring i Granovetter og hans observasjoner omkring verdien av de svake relasjonene i sosiale nettverk.

Granovetter fant ut at mer enn halvparten av Chicago sin befolkning hadde funnet jobben sin gjennom bekjente, men det som kanskje er litt overraskende er at de aller fleste hadde fått jobben gjennom en fjern bekjent – en svak relasjon – og ikke gjennom sitt nære nettverk eller sin familie. I yrkeslivet kunne det se ut som om den svake relasjonen var "mer verdt" enn de nære relasjonene.
I Granovetter sitt perspektiv handler nettverkene om deling av informasjon, og en av egenskapene ved nettverk er at ditt nettverk av nære relasjoner har en tendens til å "tette seg til" – eller lukke seg omkring seg selv. Det kan nok være flere dynamikker som spiller inn her, men en av de sentrale kalles transitivitet: Du har to nære venner B og C, men B og C kjenner ikke hverandre. Sannsynligheten for at B og C kommer til å bli kjent med hverandre, og sågar opprette en relasjon uavhengig av deg er stor. Ettersom de begge har mye felles med deg, har de sannsynligvis mye felles med hverandre også. Denne dynamikken fører til at dine nære relasjoner har en tendens til å knytte seg til hverandre inntil du og dine nære venner er en eneste tight happy liten knute av nære relasjoner. Men nære relasjoner koster (man må bære sofaer for hverandre, dra på ferie sammen, finne på noe gøy å si, ha tid til øl og whatnot) så det er grenser for hvor mange du kan opprettholde i praksis – derfor er det en grense for hvor stor din sky av nære forbindelser blir og på grunn av den intense krysskoblingen vil informasjonen flyte relativt uhindret i ditt umiddelbare nettverk – dere vet omtrent det samme. Det er hyggelig på fest, men er svært upraktisk når en av dere trenger jobb. Da trenger dere opplysninger som dere ikke allerede besitter – vennekretsen "spør litt rundt" og en venn av en som noen kjenner viser seg å trenge en foreleser på instituttet sitt og så er det gjort – og det er poenget til Granovetter: at vi hele tiden trenger informasjon fra andre kretser enn vår egen, og at det finnes noder (folk) i nettverket som opptrer som broer mellom ulike tett knyttede nettverk. Dette er ofte folk med mange svake relasjoner som kan formidle informasjon mellom mange nettverk og kan gjøre seg verdifull på den måten (det betyr ikke at de ikke også selv har et par nære venner han kan ta noen øl sammen etter en busy dag som promiskuøs informasjonsfordeler). For den enkelte i et tett knyttet nettverk er det verdifullt å stå i kontakt med en slik bro (eller skulle vi heller kalle det nav?), fordi du da vil være tildlig ute med ny informasjon til ditt eget nettverk.
Det er disse informasjons-navene som sørger for at verden er så liten. Takket være disse menneskene med trehundreogfemti bekjente er det aldri spesielt mange ledd mellom to gitte mennesker på kloden. Stanley Milgram sitt eksperiment på slutten av sekstitallet tyder på at det normalt er omtrent seks ledd mellom to tilfeldig valgte mennesker på planeten, noe som er overraskende lavt med en populasjon på drøye fem milliarder. Grunnen er altså disse telefonsentralene av løse relasjoner som knytter sammen verdens tett knyttede kompisnett i videre skala.

Antropologen Lars Risan holdt foredraget "Kodens Sakramentale Karisma" der han sammenlignet open-source bevegelsens frontfigurer (sånne om Linus Thorvalds, mannen bak operativsystemet Linux) med en melanesisk "Big Man". En "Big Man" er en høvding-liknende rolle der makten og innflytelsen er avhengig av den store mannens rolle som fordeler av gaver. Man gir gaver til den store mannen (for å holde seg inne med makthaveren, vil jeg tro?) – og han holder på makten sin ved å gi bort en mengde gaver – ved å opparbeide seg rollen som nav (hub/brobygger) i gaveutvekslingnettet blir han også nettets største gavegiver, men for å holde posisjonen sin er han også tvunget til å gi bort omtrent alt han får: Selv er den store mannen dermed svært fattig.
I ett perspektiv er open source-bevegelsen er basert på en slik gaveutveksling. Man bidrar med gaver og får "cred" eller karisma i retur. Den største gavegiveren (Linus Thorvalds rev Linux kjernen fra intet og skjenket den til folket – så han er en av de virkelig gavmilde) men den viktigeste rollen hans nå, er som Big Man: Han samler inn gaver i form av programkode og redistribuerer dem til alle. I bytte for gavene får han høy status og bygger altså et karismatisk lederskap gjennom redistribusjon av gaver. (Derfor er koden karismatisk, i følge Risan).
I motsetning til en Big Man er Linus ikke fattig selv, ettersom frigitt programkode kan mangfoldiggjøres kostnadsfritt. Linus er altså innenfor et miljø en global Big Man uten materielle begrensninger.
Risan forklarte hvordan open source-bevegelsen på flere måter likner karismatiske bevegelser, blant annet på måten det karismatiske toppskiktet kjemper om plassen som Top Big Man. Samtidig: bevegelsen sett under ett beveger seg mot samhold, kommunikasjon og kommuniserbarhet i overveldende grad.
Så introduserte han Marshal Sahlins begrep om generalisert resiprositet, som vil si et nettverk av tillit der man gir uten å forvente å få noe tilbake, men på sikt forventer at det skal "gå opp i opp" – at når jeg trenger det, vil jeg få hjelp. En typisk praksis i familier og nære vennskap. (I motsatt hjørne har vi balansert resiprositet som kan reprsenteres ved pengehandelen der balansen opprettholdes innenfor den enkelte transaksjonen.) Det som kanskje er overraskende er at generalisert resiprositet lar seg skalere til Big Business. Open source-bevegelsen omfatter etterhvert både skjeggete hippies og korporasjoner som IBM og Oracle. Konkurrerende korporasjoner donerer inn til den felles kodebasen, uten å forvente annet enn at de andre gjør det samme og at det summa summarum skal lønne seg mer enn å bygge og eie alt selv.
Men hva er det som byttes? Er det idéer, symboler, abstrakte objekter? Det føles som dårlige begreper. Det er noe med programkode som føles mer som en god traktor enn en bra låt. Fordi jeg kan bruke programkoden til å jobbe for meg, jeg kan bruke den til å effektivisere reisebyrået mitt og fordele internposten til mine fem tusen medarbeidere i Shanghai-kontoret. En bra låt har også en konkret pengeverdi som symbolsk gode, men programkoden oppfører seg ikke som et symbolsk gode, programkoden kompileres og blir til et verktøy som kan virke materielt og strukturelt inn i verden (du må kanskje omskolere de 50 internpostbudene på Shanghai-kontoret?)
Men hva er programkoden da? Risan trekker fram det katolske begrepet om nattverden – der vinen gjennom et hellig inngripen blir jesu blod. I den katolske nattverden er ikke vinen et symbol for blodet – den sakramentale vinen står ikke for, eller peker ikke på Jesu blod – den er identisk med Jesu blod. På den måten, sier Risan, er programkoden (kildekoden) sakramental. Den står ikke for det verktøyet den representerer, den er identisk mned det verktøyet, men i en annen form. Det som i praksis utveksles er sakramental kode, eller altså verktøy i kodet form.
Hver eneste linje i Linux er knyttet til navnet på den som skrev den. Det er nyttig for å koordinere prosjektet, men det innebærer også en eksponering av "karisma". Men linjene til programmereren "Gaute" representerer mer enn hans karisma, ettersom dette er symbolisert funksjonalitet. Gautes programkode kompileres til en fungerende Linux-installasjon, og når Linux kjører på en maskin er Gaute tilstede i funksjonsmåten til verktøyet Linux. Gaute er "sakramentalt" tilstede overalt hvor Linux kjøres.
Det er en vakker tanke, Lars Risan! Gautes sakramentale tilstedeværelse i talløse serverskap omkring på planeten. Sakramental tilstedeværelse i jordens postservere, navnetjenere, netthandler, blogg-aggregatorer og pornoportaler. Bare tanken gir meg litt lyst til å bli en Linux-hacker.
Og så slo det meg at jeg ikke har tenkt nok på hva "kode" er for noe, og jeg ble stående etter forelesningen å diskutere kakeopskriftens sakramentale napoleonskakehet kontra nødvendigheten av kakekompetanse for å kompilere en kakeoppskrift til en spiselig kake kontra datamaskinens helautomatiserte konvertering fra symbolsk representasjon til "spiselig" form. Min følelse var nemlig at alle symbolske beskrivelser som kan brukes til å generere en annen gjenstand (et garn, en klokke, en kake, linux) gjennom en rimelig deterministisk prosess (baking, håndverk, kompilering) står i samme "sakramentale" forhold til gjenstanden den symbolsk beskriver. Jeg er en fullstendig amatør innen semiologien, men jeg får inntrykk av at det er noe som mangler. I programkoden, i kakeoppskriften, i lego-bygge-oppskriften er symbolene riktignok arbitrære i forhold til det de symboliserer (det er ikke noe uendelig med symbolsammenstillingen "while(true);", men for en C-kompilator er det et kompakt uttrykk for en uendelig løkke.) men strukturen symbolene opptrer i har en formlikhet med det objektet det genererer og deri ligger det sakramentale – i symboliseringens superstruktur er beskrivelsen av en bil i praksis en bil satt sammen av symboler – koden til Linux-kjernen er identisk med Linux kjernen, men satt sammen av symboler og oppskriften på napoleonskake er identisk med napoleonskake, bortsett fra at kremen og melet er erstattet med symboler.
Alle disse symbolske beksrivelsene av funksjonelle gjenstander er ikke symboler, men koder for disse gjenstandene. Koder kan dekodes og dermed avdekke det som er enkodet. Kompilering "dekoder" kildekoden til et fungerende Linux ved hjelp av kompilatoren. Baking dekoder kakeoppskriften ved hjelp av kulturell kakekompetanse og bilfabrikken dekoder byggebeskrivelsen ved hjelp av konstruktør-kompetanse og robot-verktøy og livmoren fasiliterer DNA-kodens dekoding til et levende vesen. (og iPod'en min dekoder den komprimerte (enkodete) strømmen av mp3-data til en tett serie lydtrykk som blir søt musikk i mine ører.)
Det var tankene som havnet på blokka etter Lars Risan sitt inspirerende foredrag. Er man bevandret i semiotikken er dette sikkert banale tanker, men for min del var det fint å få satt akkurat det skapet nærmere plassen sin. Jeg vil gjerne vite mer om forholdet mellom kode og det kodete sett i forhold til semiotikken. Hvis noen har forslag til lesning, ser jeg det gjerne i kommentarfeltet til dette innlegget.
Fant denne artikkelen hos University of Chicago som dekker noe av feltet.
Jill Walker har notater fra det samme seminaret her: Dagny Stuedal "Actors in Networks", Arne Krokan "The Network is the Organization", Terje Rasmussen "Sociological Approaches to Networks", Lars Risan "The Sacramental Charisma of the Code".
La gå at vi ser ut som et par totalt konge barne-tv-onkler fra "Fjantknäsan" på SVT2 – men dette er altså hip-hop kollektivet Joker som på starten av 2000-tallet hadde skikkelig underground-suksess (mer underground enn suksess, kanskje) med låta "Her vi henger". Joker består av meg selv (alias Svalebror), Jet-Jon og "Søster Alvin" (bak kamera/final cut + custom strikket vepsestripete hiphophatt (t.h. i bildet)). Vi kan ikke rappe, men vi har ubøyelig livsglede og digitalkamera (ganske mind-blowing dings i 2001, faktisk). Her altså: videoen "Her vi henger", en klassiker til glede for nye lesere.
På mandag skrev jeg om min venn Mikkel som deltok i tegneseriekonkurransen til nrk-satsningne Puggandplay med en smågenial stripe. Han vant!

storage is something that you need for the protection of others
stake a claim on a cabinet in the garage, and put a padlock on it
employ mixed strategies and acknowledge the existence of equilibrium
appreciate the significance of reputation
in the finitely repeated prisoners’ dilemma
understand that many plants both domestic and wild have poisonous parts
locate master shut-off switches
employ ground fault circuit interrupters
note odors or fumes with a wafting motion of the hand
danger comes from broken gas pipes too
they require very careful listening
and very thoughtful decisions
in what fashion shall we be saved?
I'm interested in any feedback or ideas you might have

I used to be an invisible person. My only request on the last day of my life is for a radio to be played outside my cell and that it be tuned to country music. Anyway it will be like a fairytale ending to an amazing story.
…
I was working hard on my project, saving time having my mother prepare the food. She said there were black spirits in my apartment and never ventured past the hallway without her cat in tow. She even claimed these spirits caused the suicide of my father back in 1994. At one point she threatened to invite a group of Kenyans she had met on the psychic convention to perform a voodoo dance in my flat to exorcise the black spirits. What she didn’t realize was the dark presence was I.
…
My mother is convinced her cat is psychic.
"She has this weird thing where lately she has been waking me up when I've been late to things. She'd just wake me up so I would be on time," she said. She says her pet woke her up that day in time to hear my father go.
I almost came to terms with the fact that we would never see dad again. But I never gave up hope. My mother believes that we are all connected to each other with an invisible spiritual thread through which we can transmit energy and feelings and emotions. “When your father got himself into that ‘suicide’ current, no psychic or anyone else could help him. Because your father is a powerful spirit, and would effectively make everyone completely blind to his looming darkness. It's his suicide to have. No one can reach into his life and take that suicide away from him,” she said.
…
At five, she used to wake me up in the middle of the night and describe the forms of spirits in my room. Somewhere inside my heart, I knew I would prove to be what mother would call an element of darkness. But you don't just base it totally on the heart. You have to have other indicators present. When I look at reality, I see a giant ocean of chaos. There are waves and currents and storms and whirlpools. It is not linear or finite in any way. Nothing is resolved in two hours, or two years, or... ever. There is no right or wrong or success or failure. There is just the ocean. And I'm in there, swimming in another direction.